Heilo

Heilo (Pluvialis apricaria) er en mellomstor lofugl som hekker over store deler av Nord-Europa. Voksne fugler er omtrent 26–29 cm lange, har et vingespenn på rundt 67–76 cm og veier omkring 160–280 g. Rygg og vinger er tett mønstret i gull, svart og brunt og gir svært god kamuflasje mellom lyng, lav og annen fjellvegetasjon.

I hekkedrakt blir ansikt, strupe og buk svarte, avgrenset langs sidene av en bred hvit stripe. Utenom hekkesesongen forsvinner den svarte undersiden og fuglen blir langt mer dempet brunlig. Den lignende sibirloa (Pluvialis fulva) er slankere og mer langbeint og har en smalere hvit kant langs den svarte undersiden i hekkedrakt.

I Norge hekker heilo vanlig i åpne heiområder i fjellet. Den finnes også mer sparsomt i lynghei langs kysten og på enkelte skogsmyrer i indre deler av Sørøst-Norge. Kort og åpen vegetasjon er viktig fordi fuglene finner maten på bakken og trenger god oversikt rundt reiret.

Utenom hekkesesongen flytter heiloene til mer produktive lavlandsområder. De bruker beitemark, dyrkede jorder, stubbåkre og kystnære gressmarker.

Kostholdet består hovedsakelig av virvelløse dyr på bakken, særlig biller, meitemark, insektlarver og edderkopper. Frø, bær og annet plantemateriale inngår også i kosten, spesielt utenom hekkesesongen.

Heiloen finner ofte mat ved å løpe noen korte skritt, stoppe brått og plukke et bytte fra bakken. På vinterens gressmarker kan den også søke næring etter mørkets frambrudd når meitemark og andre smådyr er mer aktive nær overflaten.

Utenom hekkesesongen blir heiloen svært sosial og kan samle seg i store flokker. Flokkene flytter gjerne mellom gode beiteområder og tryggere hvileplasser og opptrer ofte sammen med vipe (Vanellus vanellus).

Norske heiloer trekker hovedsakelig til kystområder i Vest-Europa om vinteren. Mange skandinaviske fugler blir i Nordvest-Europa, mens andre fortsetter til Den iberiske halvøy, Middelhavsområdet eller Nord-Afrika.

En geolokatorstudie publisert i 2015 ga trekkdata fra sju heiloer som hekket i svensk Lappland, og ett individ ble fulgt gjennom to vintre. Noen fugler ble i Nordvest-Europa hele vinteren, mens andre plutselig fløy videre til Spania, Portugal eller Marokko da frost gjorde bakken vanskelig å utnytte. Fuglen som ble fulgt i to år brukte ulike vinterstrategier de to vintrene. Trekket styres derfor ikke bare av en fast rute, men kan endres når været påvirker mattilgangen.

Reiret er en grunn grop på bakken, vanligvis foret med lav, mose, gress eller annet plantemateriale fra området rundt. Fire egg er vanlig, og to til fire er registrert. Begge foreldrene deltar i rugingen, som varer omtrent 28–31 dager. Den spraglete fargen gjør eggene vanskelige å oppdage i fjellvegetasjonen.

Ungene forlater reiret bare timer etter klekking og begynner raskt å finne mye av maten selv, mens foreldrene vokter og leder dem. De blir vanligvis flygedyktige etter omtrent 25–33 dager og er fram til da avhengige av gode næringsområder og oversiktlig terreng.

Globalt er heilo klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. På Fastlands-Norge er arten vurdert som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 300 000–600 000 individer. Fra 2007 til 2019 gikk bestanden tilbake med omtrent 26 %.

På Svalbard er heilo vurdert som sterkt truet. Bestanden er svært liten, med trolig litt over 20 reproduserende individer. Fordi fugler kan vandre inn fra større bestander i nærliggende regioner, vurderes risikoen likevel som noe lavere enn bestandsstørrelsen alene skulle tilsi. Det er ingen kjente trusler i hekkeområdene på Svalbard.

Årsaken til tilbakegangen på Fastlands-Norge er ikke sikkert kjent. Klimaendringer er en mulig forklaring. Nydyrking og drenering av myr, skogplanting i åpne landskap, intensivert jordbruk og jakt kan også påvirke bestanden negativt.

Bestandsutviklingen har vært mer stabil i Fennoskandia og Europa samlet, noe som viser at presset ikke virker likt over hele utbredelsen. Den norske nedgangen bør derfor ikke forklares med én enkelt faktor uten bedre dokumentasjon.

For heiloen i Norge er det viktig å bevare de åpne myr-, hei- og fjellandskapene arten er avhengig av. Drenering av våtmark, omfattende skogplanting og gjengroing kan redusere kvaliteten på hekkeområdene.

Siden årsaken til den norske tilbakegangen fortsatt er usikker, må utviklingen følges over mange år for å se om nedgangen fortsetter og hvilke endringer som faktisk henger sammen med den. I Europa er heilo omfattet av fugledirektivet, og mange Natura 2000-områder er utpekt for arten. Dette gir vern til viktige hekke- og rasteområder over store deler av utbredelsen.