Brillevipe

Brillevipe (Vanellus indicus) er en stor og iøynefallende vipe som finnes fra Midtøsten gjennom det indiske subkontinentet til fastlands-Sørøst-Asia og sørvestlige Kina. Voksne fugler er omkring 32–35 cm lange og veier omtrent 170–230 g. Det svarte hodet, strupen og brystet står i sterk kontrast til hvite kinn og hvit underside, mens ryggen og vingene er brune. Lange gule bein, et rødt nebb med svart spiss og de kjøttfulle røde hudfoldene foran øynene gjør arten lett gjenkjennelig.

Kjønnene er svært like, men hannene har gjerne noe større hudfolder i ansiktet. I flukt danner brede hvite vingebånd og hvit overgump en tydelig kontrast mot mørke svingfjær og hale. Den mindre hinduvipen (Vanellus malabaricus) skiller seg med sandbrun fjærdrakt, svart hette og gule hudfolder i ansiktet.

Brillevipe foretrekker åpne områder med kort vegetasjon og finnes ofte nær vann. Typiske leveområder er elvebredder, innsjøkanter, fuktig gressmark, dyrket mark, brakkmark, beiteområder, parker, store hager og åpne områder rundt bosetninger.

Arten tåler menneskepåvirkede landskap svært godt og kan være vanlig også i tett befolkede områder så lenge det finnes egnede åpne arealer for næringssøk og hekking.

Kostholdet består hovedsakelig av virvelløse dyr på bakken, blant annet biller, maur, termitter, andre insekter, snegler og mark. Fuglene går over åpen mark og stanser for å plukke byttedyr fra overflaten eller forstyrre smådyr i myk jord. Andre smådyr og noe frø, korn og annet plantemateriale tas mer sporadisk.

Utenom hekkingen sees brilleviper gjerne i par eller små grupper, selv om større løse flokker kan samles på gode næringsområder. De er årvåkne og svært vokale og gir gjentatte alarmrop når mennesker, pattedyr eller rovfugler kommer inn i området.

Arten er ikke bare dagaktiv, men kan også være aktiv etter mørkets frembrudd. En studie publisert i 2012 ved indiske flyvåpenbaser dokumenterte betydelig nattaktivitet, særlig rundt fullmåne.

Hekketiden varierer geografisk og med nedbøren, men i store deler av Nord-India foregår mye av hekkingen om våren og tidlig i monsuntiden. Reiret er vanligvis en grunn grop på bar eller sparsomt bevokst mark, noen ganger foret eller omgitt av småstein, tørt plantemateriale eller andre gjenstander fra nærområdet. Et vanlig kull består av tre eller fire kraftig flekkete egg, og begge foreldrene ruger i omtrent 27–30 dager.

Ungene er reirflyktere, altså godt utviklet ved klekking, og forlater reirplassen kort tid etterpå mens de fortsatt holdes under tett beskyttelse av foreldrene. I varmt vær er voksne fugler observert med våte bukfjær som brukes til å fukte eggene, noe som kan bidra til å regulere varme og fuktighet i de eksponerte reirene.

Foreldrene forsvarer egg og unger energisk. Studier har dokumentert mobbing, nærgående luftangrep, høylytt sirkling, løping bort fra reiret og avledningsmanøvre, og responsen varierer både med typen rovdyr og hvor langt hekkingen har kommet. Dette aktive forsvaret utfyller kamuflasjen hos egg og unger når de ligger stille.

Valget av reirplass kan være svært fleksibelt i menneskepåvirkede landskap. En studie fra 2026 i Indore, Madhya Pradesh, India, fant mange urbane reir på hustak. Takene reduserte eksponeringen for enkelte rovdyr på bakken, men ga andre problemer, blant annet menneskelig forstyrrelse og svært høye temperaturer på takene; hekkesuksessen var lavere der enn på landsbygda og i områder i utkanten av byen.

Brillevipen har tilpasset seg menneskepåvirkede landskap uvanlig godt og lever ofte tett på mennesker i jordbruksland, parker, universitetsområder, langs veier og på andre åpne arealer i bebygde områder. Toleransen for vanlig menneskelig aktivitet gjør at arten kan holde stand i tett befolkede områder, selv om nærgående mennesker lett kan utløse de høylytte alarmropene arten er kjent for.

Arten kan også skape praktiske problemer ved flyplasser. Bruken av åpne arealer, kombinert med betydelig aktivitet etter mørkets frembrudd, øker risikoen for kollisjoner med fly.

Brillevipe er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde og er fortsatt vanlig i store deler av Sør-Asia, også i jordbruksområder og områder som urbaniseres.

I State of India's Birds regnes arten som lav bevaringsprioritet. Oppdateringen fra 2025 viser en tydelig positiv langsiktig nasjonal trend og en positiv nyere årlig trend.