Sandlo

Sandlo (Charadrius hiaticula) er en liten og kompakt vadefugl, omtrent 18–20 cm lang, med et vingespenn på rundt 35–41 cm, og veier vanligvis 55–75 g. Voksne fugler i hekkedrakt har et bredt svart brystbånd, tydelig svart-hvitt hodemønster, oransje bein og oransje nebb med svart spiss. Oversiden er gråbrun og undersiden hvit. Ungfugler og voksne utenfor hekketiden er mattere, med mer brunt i stedet for svart i tegningene.

Den svært like amerikasandloen (Charadrius semipalmatus) hekker i Nord-Amerika og opptrer bare som sjelden gjest i Europa. I Norge kan sandlo også forveksles med dverglo (Thinornis dubius), som er mindre, har helt mørkt nebb og en tydelig gul øyering i hekkedrakt.

I Norge hekker sandlo både langs kysten og i fjellet. I lavlandet bruker den åpne, vegetasjonsfattige sand- og grusstrender, strandvoller, elvebredder og enkelte innsjøkanter, men den kan også etablere seg i grustak og andre menneskeskapte områder med mye bart substrat. I fjellet hekker den på karrige lav- og mellomalpine vidder.

Utenom hekketiden blir arten sterkere knyttet til kysten og samles på mudderflater, sandbanker, strender og estuarier der tidevannet stadig avdekker nye områder for næringssøk.

Små virvelløse dyr dominerer kostholdet, blant annet insekter, flerbørstemarker, små krepsdyr og bløtdyr. Sandloen jakter hovedsakelig med synet: fuglen løper raskt et kort stykke, stopper opp, lokaliserer et bytte og napper det fra bakken før den løper videre.

Langs tidevannskysten styres næringssøkingen også av når mudder og sand ligger eksponert. Ungene finner maten selv kort tid etter klekking og bruker den samme visuelle jaktmåten mens foreldrene holder vakt i nærheten.

Trekkmønsteret varierer mellom norske bestander. Fugler som hekker i Sør-Norge overvintrer i større grad i Vest-Europa, mens nordlige hekkefugler foretar langt lengre trekk.

En sporingsstudie publisert i 2016 fulgte sandlo fra Varangerhalvøya i Norge og viste at fuglene overvintret langs kysten av Vest-Afrika fra sørlige Mauritania til Sierra Leone, mens én fugl overvintret i Guineabukta. Fire av fem individer flyttet seg dessuten 392–560 km sørover midt på vinteren, noe som viser at samme fugl kan bruke flere områder gjennom vinteren i stedet for å bli på ett fast vinterområde. De registrerte trekketappene mellom rasteperioder varierte fra 49 km til hele 5 300 km. Raste- og vinterområder langs hele trekkruten er derfor viktige deler av artens livssyklus.

Reiret er en grunn grop på åpen sand, grus, stein eller svært sparsomt vegetert mark, ofte pyntet med småstein, skjellfragmenter eller plantemateriale. Fire godt kamuflerte egg er typisk, og begge foreldrene ruger og forsvarer territoriet.

Rugingen varer omtrent 23–25 dager. Ungene er reirflyktere, noe som betyr at de forlater reiret kort tid etter klekking og finner maten selv. Foreldrene holder seg i nærheten og varmer, varsler og forsvarer dem. Ved fare kan de voksne også spille skadet og lokke en potensiell predator bort fra egg eller unger. Ungene blir normalt flygedyktige etter omtrent 24–26 dager.

Et feltforsøk på Varangerhalvøya, publisert i 2026, undersøkte hvorfor fire egg er så typisk hos sandlo. Da kullene ble eksperimentelt økt til fem egg, endret klekkesuksessen seg lite, men ungene var mindre og hadde høyere dødelighet de første to ukene. Ulempen ved et ekstra egg viser seg dermed også etter klekking og kan bidra til å forklare hvorfor hunnene sjelden legger mer enn fire egg.

Sandlo er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021 for Fastlands-Norge. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 20 000–30 000 individer, og det var ikke tegn til en tydelig bestandsnedgang fram mot rødlistevurderingen.

På Svalbard er bildet annerledes. Der ble sandlo vurdert som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021. Hekkebestanden er liten; estimatet fra 2013 var 600–1 200 reproduserende individer. Den lille bestanden gjør sandloen mer sårbar for lokale endringer på Svalbard, selv om store bestander finnes i nærliggende områder.

Lokalt kan hekkesuksessen påvirkes sterkt av ferdsel, hunder og kjøretøy på strender og andre mye brukte kystområder. Nedbygging eller endring av åpne sand-, grus- og steinområder kan også redusere tilgangen på egnede hekkeplasser, selv om arten samlet sett ikke er truet i Fastlands-Norge.