Grønnstilk

Grønnstilk (Tringa glareola) er en liten og slank vadefugl som hekker over store deler av Nord-Europa og Asia. Voksne fugler er omtrent 19–23 cm lange, har et vingespenn på rundt 54–57 cm og veier vanligvis omkring 50–90 g. Oversiden er brun med mange lyse flekker, undersiden er hvit med finere striper over brystet, og den tydelige lyse øyenbrynstripen gir fuglen et karakteristisk ansiktsuttrykk.

Den lignende skogsnipa (Tringa ochropus) er kraftigere bygget og mer kontrastrik, med mørkere overside og tydeligere hvit overgump. Grønnstilken virker vanligvis slankere, har lengre gulgrønne bein og en mer markert øyenbrynstripe.

I Norge hekker grønnstilken spredt i bjørke- og vierregionen over hele landet, særlig ved myrer, småvann og andre fuktige områder. Den er mer fåtallig på Vestlandet. Hekkeområdene er gjerne åpne og våte, men ligger ofte i eller nær skog- og fjellvegetasjon snarere enn ute på brede kystflater.

Under trekk og vinter bruker arten et langt bredere utvalg av grunne ferskvannsområder, blant annet myrer, oversvømte enger, rismarker, dammer og mudrete innsjøkanter. Små våtmarker med tett kantvegetasjon kan være viktige rasteplasser fordi de gir både skjul og mye virvelløse dyr.

Grønnstilken lever hovedsakelig av insekter og andre små virvelløse dyr. Biller, fluer og larver, vannteger, edderkopper, små krepsdyr, bløtdyr og mark plukkes fra grunt vann, vått mudder og lav vegetasjon. På norske hekkeplasser er små akvatiske insekter særlig viktige.

Fuglen søker aktivt etter mat og beveger seg raskt gjennom grunt vann og bløt mark. Den plukker mye bytte direkte fra overflaten, men kan også stikke nebbet lett ned i mudderet.

Utenom hekkesesongen opptrer grønnstilk ofte alene eller i små, løse grupper, selv om større ansamlinger kan oppstå på særlig gode rasteplasser. Fuglene er gjerne aktive og bevegelige langs grunne ferskvannskanter og blir sjelden stående lenge på samme sted.

Grønnstilken er en langdistansetrekker. Norske hekkefugler forlater landet fra sensommeren og overvintrer hovedsakelig i Afrika sør for Sahara. Underveis er de avhengige av en rekke ferskvannsvåtmarker der de kan hvile og bygge opp energireservene før neste flygeetappe.

En sporingsstudie publisert i 2021 fulgte tre grønnstilker som hekket i det skotske høylandet gjennom til sammen fem sørtrekk. Fuglene forlot hekkeområdene rundt slutten av juni, brukte omtrent 15 dager totalt ved rasteplasser fra Storbritannia og Vest-Europa til Mauritania og nådde Senegal og Gambia rundt midten av juli. Studien viser hvordan flere gode våtmarker kan knytte et nordlig hekkeområde sammen med et vinterområde flere tusen kilometer unna.

Grønnstilken hekker i våte myr- og skoglandskap. Reiret ligger vanligvis på bakken blant gress, mose eller annen lav vegetasjon og består av en grunn skål foret med plantemateriale. Fire egg er vanlig, med tre til fire registrert. Begge kjønn kan ruge, men hunnen gjør mesteparten. Rugingen varer omtrent 22–23 dager.

Ungene forlater reiret kort tid etter klekking og kan finne mye av maten selv, mens foreldrene vokter og leder dem. De blir vanligvis flygedyktige etter omtrent 29–31 dager og er fram til da avhengige av våte områder med mye smådyr og nok vegetasjon til skjul. Arten kan av og til bruke et gammelt reir etter en annen fugl over bakken, men hekking på bakken er det vanlige.

Grønnstilk er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 40 000–70 000 individer og ble da vurdert som økende. Fra 2010 til 2019 var bestanden forholdsvis stabil, men perioden alene gir et usikkert bilde av den langsiktige utviklingen.

I Fennoskandia samlet var bestanden også forholdsvis stabil i perioden 2006–2018. Arten er likevel avhengig av våtmarker gjennom hele årssyklusen. Tap av hekkeområder eller rasteplasser kan derfor påvirke fugler langt utenfor selve området som forsvinner.