Temmincksnipe

Temmincksnipe (Calidris temminckii) er en av de aller minste snipefuglene. Den hekker over store deler av Nord-Eurasia og trekker sørover til Afrika og Asia utenfor hekkesesongen. Voksne fugler er omtrent 13–15 cm lange og veier omkring 23 g.

Arten er en diskret gråbrun vadefugl med hvit underside, kort rett nebb og korte gulaktige til grønnlige bein. Fugler i hekkedrakt får varmere brune og rustfargede toner på oversiden, mens vinterdrakten er jevnere gråbrun. Den kan ligne dvergsnipe (Calidris minuta), men temmincksnipa virker gjerne mer langstrakt og dempet i fargene, med lyse bein og hvite ytre halefjær i stedet for dvergsnipas mørkere bein og gråere halesider.

I hekkeområdene bruker temmincksnipa sparsomt vegetert våt tundra, fjellnære ferskvannskanter, myrer, sumpområder og fuktige enger. Vegetasjonsfrie eller nesten vegetasjonsfrie partier nær dammer, elver og innsjøer er særlig typiske.

Under trekk og om vinteren foretrekker den grunne ferskvannsvåtmarker som gjørmete damkanter, innsjøstrender, elvebredder, oversvømte marker og sumper. Den bruker tidevannsflater mindre regelmessig enn mange andre små snipefugler.

Kostholdet består hovedsakelig av insekter og andre små virvelløse dyr, blant annet krepsdyr og bløtdyr. I hekkeområdene er insekter spesielt viktige.

Fuglene plukker synlige byttedyr fra mudder, lav vegetasjon og grunt vann og stikker også nebbet lett ned i mykt underlag. Næringssøkingen er karakteristisk rolig og metodisk, og fuglene kryper jevnt langs våte kanter i stedet for å løpe raskt mellom matsøkene.

Temmincksniper opptrer ofte alene eller i små, løse grupper, også under trekket, og danner sjeldnere store tette flokker enn mange andre små Calidris-vadere. De beveger seg vanligvis rolig langs våte kanter og veksler mellom korte perioder med næringssøk og pauser der de følger med på omgivelsene.

Utenom hekkingen er arten som regel lite iøynefallende, med dempet fjærdrakt, lav kroppsholdning og rolige bevegelser.

Temmincksnipa er en langdistansetrekkfugl. Fugler som hekker fra Skandinavia og østover gjennom Nord-Russland forlater nordområdene etter den korte sommeren og overvintrer fra Afrika østover gjennom det indiske subkontinentet og deler av Sørøst-Asia.

En geolokatorstudie publisert i 2015 fulgte seks fugler som hekket ved Finse på Hardangervidda. Fem trakk sørvestover gjennom det kontinentale Vest-Europa, mens én dro sørøstover mot Balkan. Trekket sørover til Nordvest-Afrika tok omtrent 10–27 dager og omfattet ett til fire relativt korte rasteopphold. De tre fuglene som kunne følges videre, brukte 11–20 dager på rasteplasser i Nord-Afrika før de krysset Sahara og tilbrakte deretter mer enn 215 dager ved Niger-elva i Mali. I stedet for å bygge opp svært store energireserver for noen få lange sprang var de avhengige av en kjede av våtmarker der de kunne hvile og fylle på energi.

Hekkingen starter i løpet av den korte nordlige sommeren, vanligvis fra slutten av mai eller i juni. Hannene utfører spillflukt med sang over hekkeområdene, mens selve reiret er en grunn grop på bakken som ofte fores med plantemateriale. Fire egg er vanligst, men to til fire er registrert. Rugingen varer omtrent 21–22 dager, og de reirflyktende ungene begynner å fly etter rundt 15–18 dager.

Paringssystemet er uvanlig fleksibelt. En treårig studie rundt Finse på Hardangervidda, publisert i 1989, dokumenterte seks tilfeller der hunner la påfølgende kull. Hunnene skiftet partner mellom kullene: det første kullet ble ruget av en hann, mens hunnen senere ruget sitt siste kull selv. Begge kjønn kan dermed pare seg med mer enn én partner etter tur, noe som gjør flere hekkeforsøk mulig i løpet av den korte nordlige sommeren.

Temmincksnipe er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et enormt hekkeområde og er fortsatt vidt utbredt over Nord-Eurasia.

I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter. Den hekker spredt i fjellet fra sentrale deler av Hardangervidda og nordover til Varanger, samt enkelte steder langs kysten i nord. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 3 400–10 000 individer. Det finnes ikke tegn til en klar nasjonal nedgang, men kunnskapsgrunnlaget er begrenset, særlig i Nord-Norge.