Storspove

Storspove (Numenius arquata) er en av Europas største vadefugler og kjennes lett på det svært lange, jevnt nedoverbøyde nebbet og den brunstripete fjærdrakten. Voksne fugler er omtrent 50–60 cm lange og har et vingespenn på rundt 89–106 cm. Hunnene er i gjennomsnitt større enn hannene og har særlig lange nebb.

Den lignende småspoven (Numenius phaeopus) er mindre og har kortere nebb, tydeligere hodetegninger og en lys stripe midt over issen. I flukt viser storspoven en hvit kile på nedre del av ryggen og overgumpen. Den langtlydende, boblende sangen er en av de mest karakteristiske lydene i åpne norske kulturlandskap og myrområder om våren.

I hekketiden bruker storspoven åpne landskap som fuktige og semi-naturlige gressmarker, myr, hei og jordbruksarealer. Etter hekkingen flytter mange fugler til elvemunninger, tidevannsflater, saltenger, kystnære gressmarker og nærliggende jordbruksland, der næringsrike fjæreområder kan samle store mengder fugl om vinteren.

Arten er derfor avhengig av svært ulike leveområder gjennom året, og både hekkelandskap i innlandet og viktige raste- og vinterområder langs kysten har stor betydning.

Storspoven lever hovedsakelig av virvelløse dyr. Meitemark, insekter, marine børstemark, bløtdyr og krepsdyr utgjør det meste av kostholdet, mens noe plantemateriale og små virveldyr også tas. Insekter er særlig viktige på hekkeområdene i innlandet, mens kystfugler utnytter et bredere spekter av marine byttedyr.

Det lange, nedoverbøyde nebbet er et spesialisert redskap for næringssøk. Storspoven sonderer dypt i myk jord og mudder, og den følsomme nebbspissen kan registrere trykk og vibrasjoner i underlaget og hjelpe fuglen å finne skjult bytte. Bøyen gjør også at nebbspissen kan følge uregelmessige hulrom under steiner og inne i ganger der et rett nebb er mindre effektivt. Synlig bytte kan også plukkes direkte fra overflaten.

Et feltforsøk ved Taff-estuariet i Wales, publisert i 1994, brukte modeller laget etter ekte nebb fra hann- og hunnfugler. Buede nebb nådde lenger inn i krabbeganger og kunne roteres mer når de først var stukket inn. Det lengre hunnens nebb nådde dypere, mens det kortere hannens nebb kunne roteres mer ved tilsvarende dybde, slik at kjønnene får noe ulike mekaniske fordeler under sondering.

Trekkmønsteret varierer gjennom det store utbredelsesområdet. Mange fugler i Vest-Europa er standfugler eller trekker relativt korte avstander, mens bestander fra Fennoskandia, Baltikum og Russland i større grad trekker sørvest- eller sørover etter hekkingen.

De fleste norske storspover forlater landet og overvintrer hovedsakelig på De britiske øyer og i Vest-Europa. Britiske vinterbestander består derfor både av lokale fugler og trekkfugler fra blant annet Fennoskandia. Mange voksne viser sterk troskap til både hekke- og vinterområder.

Storspoven hekker på bakken i åpne gressmarker, myrer, heier og lignende områder der vegetasjonen kan skjule reiret uten å hindre utsyn over omgivelsene. Reiret er en grunn fordypning foret med vegetasjon fra nærområdet. Fire egg er vanlig, og rugetiden er omtrent 27–29 dager. Begge kjønn deltar i rugingen.

Ungene er reirflyktere, altså godt utviklet ved klekking, og forlater reiret kort tid etterpå. De finner maten selv, men voktes mens de vokser og blir normalt flygedyktige etter omtrent 32–38 dager. En studie publisert i 2001 fra Vest-Finland fant at hunnene vanligvis forlot ungeflokken rundt 16 dager etter klekking, mens hannene ble igjen til ungene var selvstendige, omkring 35 dager etter klekking.

Fordi egg og unger oppholder seg på bakken i flere uker, er hekkesuksessen svært følsom for jordbruksdrift, forstyrrelse og predasjon.

Storspove er globalt klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste og er vurdert som sårbar i Europa.

I Norge er arten vurdert som sterkt truet på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 4 000–6 000 individer. Overvåkingen for 1996–2019 tilsvarer en nedgang på rundt 70 %, og arten har forsvunnet fra mange tidligere hekkeområder.

De viktigste truslene i Norge er knyttet til hekkeområdene. Intensivering av jordbruket, drenering, oppdyrking og gjengroing av fuktige gressmarker og myr reduserer både reirplasser og næringsområder. Slått og annen jordbruksdrift kan ødelegge reir eller drepe unger, og predasjon kan gi svært lav hekkesuksess enkelte steder.

Også utenfor Norge påvirkes arten av tap av leveområder, og jakt har vært en ekstra belastning langs deler av trekkrutene. Klimaendringer kan dessuten endre både hekkeområder og viktige våtmarker brukt under trekk og vinter.

Bevaringsarbeidet handler først og fremst om å bedre hekkesuksessen og ta vare på store, åpne landskap med fuktige næringsområder. Tiltak kan være å tilpasse slått og annen jordbruksdrift rundt aktive reir, skjerme reir mot rovdyr, bevare våtmark og restarealer og bruke målrettede tiltak mot rovdyr der predasjon hindrer bestanden i å ta seg opp.

I Norge overvåkes storspove blant annet i Lofoten og Trondheim. Arbeid i samarbeid med grunneiere viser hvor viktig tilpasset jordbruksdrift og konkrete reirtiltak kan være. Internasjonalt har arten også hatt en egen handlingsplan under AEWA, som knytter sammen tiltak på hekke-, trekk- og vinterområder.