Avosett

Avosett (Recurvirostra avosetta) er en umiskjennelig langbeint vadefugl med skarp svart-hvit fjærdrakt og et langt, tynt nebb som bøyer seg tydelig oppover. Voksne fugler er omtrent 42–45 cm lange, har et vingespenn på rundt 70–80 cm og veier rundt 275 g. Hodet og nakken danner en svart hette, mens det meste av kroppen er hvit med kraftige svarte tegninger på rygg og vinger; beina er lyse blågrå.

Arten er monotypisk og har en bred utbredelse i den gamle verden, fra Europa og Afrika østover gjennom Vest- og Sentral-Asia. Den uvanlige nebbformen er tett knyttet til en svært spesialisert måte å finne mat på i grunt vann og mykt sediment.

Avosett bruker særlig grunne salte og brakke våtmarker som estuarier, tidevannsmudderflater, kystlaguner, saltsletter og saltsjøer. Den hekker og søker også næring i enkelte ferskvannsmyrer og kunstige våtmarker. Gode lokaliteter kombinerer store grunne vannflater med mykt sediment rikt på små virvelløse dyr.

En studie publisert i 2026 på det kunstig anlagte øyriket Marker Wadden i Nederland fant at nye ferskvannsmudderflater ble mye brukt til næringssøk, særlig i de første årene etter etableringen. Verdien av slike områder kan endre seg etter hvert som vegetasjon og sediment utvikler seg.

Dietten består hovedsakelig av små vannlevende virvelløse dyr, blant annet mark, krepsdyr, akvatiske insekter og bløtdyr. Små mengder plantemateriale som frø og små røtter tas også. Hvilke byttedyr som dominerer varierer med vanndybde, saltholdighet, sediment og årstid.

Avosettens karakteristiske næringssøk består av raske sideveis sveip med det svakt åpne og oppoverbøyde nebbet mens fuglen går gjennom grunt vann. En studie fra 1995 i Tejo-estuariet i Portugal fant at byttedyr fanges mekanisk under hvert sveip, slik at fuglen kan ta mange små bunndyr mens den fortsetter å bevege nebbet fram og tilbake.

Vinkel, hastighet og dybde på sveipingen kan endres med vannforhold og hvor byttedyrene befinner seg. Avosetten kan også hakke og sondere på mer vanlig måte når bestemte byttedyr eller underlag gjør dette mer lønnsomt. Til sammen gjør teknikkene det mulig å utnytte små byttedyr som ligger spredt i mykt sediment og i vannet rett over det.

Arten er delvis trekkfugl. Mange fugler som hekker i nordlige og østlige deler av Europa og tempererte deler av Asia trekker sørover eller vestover etter hekkingen, mens bestander i mildere kystområder kan være standfugler eller gjøre kortere forflytninger. Store vinterkonsentrasjoner finnes rundt Middelhavet, langs Atlanterhavskysten, i Midtøsten, Afrika og Sør-Asia.

I Europa har hekkeutbredelsen økt markant i flere regioner. I Storbritannia, der avosetten kom tilbake som hekkefugl i 1947, har vern og opprettelse av våtmarker vært viktige for gjenetableringen. Større bestandsendringer og klima kan også påvirke hvor fuglene hekker, slik at ekspansjonen best forstås som resultat av flere samvirkende faktorer framfor én enkelt årsak.

Avosetter er monogame og hekker ofte i løse kolonier på sparsomt vegeterte øyer, banker og åpne våtmarkskanter nær grunt vann. Parene forsvarer området rundt reiret aggressivt, og nabofugler kan reagere samlet mot rovdyr. Reiret er en grunn grop, noen ganger bygget opp med skjell, småstein eller plantemateriale der oversvømmelse er en risiko.

Kullet består vanligvis av tre eller fire egg, med to til fem registrert. Begge foreldrene ruger i omtrent 23–25 dager. Ungene klekkes velutviklede og forlater reiret kort tid etterpå. De finner maten selv, men blir fortsatt voktet og varmet av foreldrene og blir flygedyktige etter omtrent 35–42 dager.

Avosett er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde, og enkelte regionale bestander har økt sterkt der vernede eller nyanlagte våtmarker gir gode forhold for næringssøk og hekking.

I Norge er avosett vurdert som ikke egnet (NA) på Norsk rødliste for arter 2021. Det første hekkefunnet ble gjort på Jæren i 1973, og i en periode hekket to til fire par årlig der. Det siste kjente norske hekkeforsøket var i Råde i Østfold i 2000. Siden har arten vært en nær årviss gjest i Norge, men bare i lite antall og uten etablert hekkebestand.

Lokale kolonier andre steder kan være sårbare for oversvømmelse, predasjon, forstyrrelser, våtmarksdrenering og endringer i saltholdighet eller vannstand. Hekkingen er derfor avhengig av grunne våtmarker med stabile nok vannforhold og egnede, åpne reirplasser.