Smedvipe

Smedvipe (Vanellus armatus) er en karakteristisk svart, hvit og lysegrå vipe fra det østlige og sørlige Afrika. Voksne fugler er omtrent 29–31 cm lange og veier rundt 114–213 g. Svart hode, strupe, bryst og rygg står i skarp kontrast til hvit panne, nakke og buk, mens vingene for det meste er lysegrå. Øynene er dyprøde, og begge kjønn har små skarpe sporer ved vingebøyen.

Det engelske navnet blacksmith lapwing kommer fra de høye metalliske tink-tink-tink-lydene, som er sammenlignet med lyden av en smed som slår på en ambolt. Arten er monotypisk og har ingen anerkjente underarter.

Smedvipe er sterkt knyttet til åpne områder nær vann: mudderflater, myrer, innsjø- og elvebredder, sesongoversvømte gressmarker, renseanlegg, reservoarer og estuarier. Arten bruker også mange menneskeskapte habitater som vannede jorder, plener, parker, golfbaner og idrettsbaner.

Denne tilpasningsevnen bidro til at arten økte markant i utbredelse gjennom 1900-tallet, særlig i tørrere regioner der dammer, vanningsanlegg og store plener skapte nye våtmarkslignende områder for næringssøk og hekking. I KwaZulu-Natal kan smedviper også holde stand og hekke i urbane mosaikklandskap når kort gress og vann fortsatt finnes.

Dietten består hovedsakelig av akvatiske og landlevende virvelløse dyr, blant annet biller og andre insekter, mark, bløtdyr og krepsdyr.

Smedvipe søker næring ved å gå, stoppe og hakke etter bytte på eller like under overflaten og kan også undersøke avføring etter insektlarver. En studie publisert i 2019 viste at arten har et smalt binokulært synsfelt tilpasset presise nebbevegelser, med nebbet rettet nær sentrum av dette synsfeltet.

Fuglene kan også vibrere én fot mot underlaget. Bevegelsen antas å få skjult bytte til å bevege seg, slik at det blir synlig og kan gripes med nebbet.

Utenom hekkingen opptrer smedviper enkeltvis, i par eller i små løse grupper. De er iøynefallende og høylytte fugler som bruker metalliske, klingende rop til kontakt og varsling; tempo og intensitet øker når fuglene blir forstyrret.

Bevegelsesmønsteret er fleksibelt. Noen bestander er i stor grad stedbundne, mens andre blir lokalt nomadiske når nedbør og vannstand endrer seg. Fuglene kan flytte mellom våtmarker, oversvømte gressmarker og menneskeskapte vannområder etter hvert som næringsforholdene blir bedre eller dårligere.

Smedviper er vanligvis monogame og territorielle under hekkingen. Egglegging kan forekomme gjennom store deler av året, men i det sørlige Afrika topper den seg hovedsakelig fra juli til oktober og varierer med nedbør og lokale vannforhold.

Reiret er en grunn grop, et hovavtrykk eller en liten fordypning på åpen mark, vanligvis nær vann og foret med gress, småstein eller tørre mudderflak. På våt mark kan paret bygge en forhøyet tue for å holde eggene over vannet. Kullet består av ett til fire egg, vanligvis tre eller fire, og begge kjønn ruger i skift gjennom omtrent 26–33 dager.

Parene forsvarer egg og unger svært energisk. De voksne varsler høylytt, løper eller stuper mot inntrengere og kan bruke de små vingesporene i nærkontakt. Ungene klekkes velutviklede, forlater reirgropen innen få timer og finner maten selv under tett beskyttelse fra foreldrene. Når de varsles, trykker de seg ned og fryser slik at den kamuflerende fjærdrakten gjør dem vanskelige å oppdage. De blir flygedyktige ved omtrent 40 dagers alder og holder seg vanligvis sammen med foreldrene i flere uker til.

Smedvipe er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er vidt utbredt og vanlig i store deler av det østlige og sørlige Afrika, og den globale bestandstrenden regnes som økende.

Evnen til å utnytte dammer, vanningsanlegg, rensebassenger, plener og andre åpne menneskepåvirkede habitater gjør at arten trives i mange menneskedominerte landskap. Hekking på bakken utsetter fortsatt lokale bestander for forstyrrelser, rovdyr og vannstandsendringer, men ingen alvorlig trussel mot arten som helhet er kjent.