Rundhalesisel

Rundhalesisel (Xerospermophilus tereticaudus) er et lite og slankt jordekorn fra ørkenområdene i sørvestlige USA og nordvestlige Mexico. Kroppen er omtrent 18–22 cm lang, med en smal og rund hale på rundt 7–10 cm i tillegg, og voksne dyr veier vanligvis omtrent 110–170 g. Pelsen er jevnt sandgrå til lys beige og mangler de tydelige sidestripene hos antilopeekorn i slekten Ammospermophilus, noe som gir god kamuflasje mot lyse ørkenunderlag.

Arten er særlig karakteristisk for Sonoraørkenen, men utbredelsen strekker seg også inn i tilgrensende ørkenområder i sørøstlige California, sørlige Nevada, vestlige Arizona, nordøstlige Baja California og Sonora.

Arten var lenge kjent som Spermophilus tereticaudus. En større revisjon av holarktiske jordekorn i 2009 viste at den tradisjonelle brede slekten Spermophilus omfattet flere tydelig separate evolusjonære linjer, og arten ble flyttet til Xerospermophilus.

Det gyldige vitenskapelige navnet er i dag Xerospermophilus tereticaudus. Flere geografiske underarter er navngitt innen arten.

Rundhalesisel foretrekker åpne og tørre landskap med løs jord som er lett å grave i, blant annet ørkenkratt, sandflater, sanddyner, uttørrede elveløp og glisne gressmarker. Hiene gir beskyttelse både mot rovdyr og mot de ekstreme overflatetemperaturene i ørkenen.

Hvert voksent dyr bruker vanligvis sitt eget hisystem, selv om mange hi kan ligge tett der jord og mattilgang er gunstig. Arten kan også holde til i enkelte menneskepåvirkede ørkenområder, blant annet langs vannede kanter, ved arkeologiske områder og på åpne arealer i utkanten av bebyggelse.

Grønn vegetasjon utgjør mye av dietten gjennom den aktive sesongen, supplert med frø og mindre mengder animalsk føde som maur, termitter og gresshopper. Vannrikt plantemateriale er særlig verdifullt fordi dyrene får mye av vannbehovet dekket gjennom maten og derfor ikke alltid trenger vann å drikke.

Kostholdet følger de sterke sesongendringene i ørkenen. Når fersk plantevekst er tilgjengelig, spiser rundhalesisler mye grønn vegetasjon, mens mesquitefrø og frø fra ettårige ørkenplanter blir viktigere når saftig vekst blir knapp. Denne tette koblingen mellom mat og plantevekst gjør nedbøren viktig for både energi- og vannbalansen i et miljø der drikkevann kan være vanskelig å finne.

Rundhalesisler er dagaktive når de oppholder seg over bakken, men aktivitetsmønsteret endrer seg med temperaturen. I varmt vær er de hovedsakelig aktive om morgenen og sent på ettermiddagen, mens kjøligere forhold gjør det mulig å være oppe i en lengre sammenhengende periode. Hiene gir et langt mer stabilt temperaturmiljø gjennom den varmeste delen av dagen. Soling er også en tydelig del av dagsrytmen; i flerårige observasjoner i Arizona brukte både hanner og hunner omkring en femtedel av tiden over bakken på å sole seg.

Årssyklusen omfatter også lange perioder med redusert aktivitet og torpor, en kontrollert senking av stoffskifte og kroppstemperatur. I Arizona er dyrene vanligvis aktive fra slutten av januar til august før de går inn i en lengre periode med inaktivitet og torpor. Arten kan bruke både grunnere og dypere torpor, slik at energistrategien er mer fleksibel enn en enkel «vinterdvale».

Rundhalesisler kan forekomme med høy tetthet og se koloniale ut, men voksne individer bruker vanligvis egne hi og har få direkte vennlige eller aggressive møter. Nabohunner ser heller ikke ut til å være spesielt nært beslektet, selv når hiene ligger tett. Unge kullsøsken er langt mer vennlige mot hverandre. Varselpip får dyr i nærheten til å trekke mot hiene, slik at tett forekomst fortsatt gjør det mulig å dra nytte av informasjon fra naboer uten at dyrene lever i et tett integrert samfunn.

Arten formerer seg én gang i året, med paring etter at voksne blir aktive om vinteren og tidlig på våren. Paringssystemet er polygynandrisk, noe som betyr at både hanner og hunner kan pare seg med flere partnere. Blant 31 genetisk undersøkte kull i Arizona hadde 55 % unger med mer enn én far, og studien rapporterte i gjennomsnitt omkring 2,5 fedre per kull.

Drektigheten varer omtrent fire til fem uker, og hunnen får ett kull per år. Kullstørrelsen varierer mye mellom år og bestander: feltstudier har funnet gjennomsnitt fra omkring fire til seks–sju unger, mens enkeltkull har variert fra én til tretten.

Ungene fødes nakne med lukkede øyne og ører og blir tatt hånd om av hunnen i ynglehiet. De blir gradvis mer bevegelige de neste ukene, avvennes ved omtrent fem ukers alder og kommer opp av hiet kort tid etterpå. Ungdyr sprer seg hovedsakelig tidlig på sommeren, og kjønnsmodenhet nås ved omkring 10–11 måneders alder, tidsnok til neste paringssesong.

Rundhalesisel er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i egnede ørkenhabitater i sørøstlige California, sørlige Nevada, vestlige Arizona, nordøstlige Baja California og Sonora.

Lokale bestander kan svinge kraftig med nedbør, vegetasjonsvekst, tørke og arealbruk. Arten tåler også enkelte menneskepåvirkede ørkenmiljøer, og det er ikke dokumentert noen alvorlig tilbakegang i hele utbredelsesområdet.