Leppebjørn

Leppebjørn (Melursus ursinus) er en særpreget bjørneart fra det indiske subkontinentet. Arten finnes i dag hovedsakelig i India, Sri Lanka og lavlandet i sørlige Nepal; fortsatt forekomst i Bhutan er usikker, mens den regnes som utdødd i Bangladesh. Den kjennes lett igjen på den lange, rufsete svarte pelsen, den lyse snuten og et hvitt eller gulaktig V- eller Y-formet merke som ofte er synlig på brystet.

Den forlengede snuten, de bevegelige leppene, nesebor som kan lukkes og et mellomrom der de sentrale øvre fortennene mangler er uvanlige tilpasninger knyttet til det spesialiserte næringssøket etter maur og termitter. De lange, buede klørne brukes til graving og til å rive opp insektreir. Voksne dyr er vanligvis 1,4–1,9 meter lange; hunner veier ofte omtrent 55–95 kg og hanner rundt 80–175 kg.

Leppebjørner lever i mange naturtyper, blant annet tørr og fuktig løvskog, eviggrønn skog, savanne, høyt gressland og kratt. Arten er hovedsakelig knyttet til lavlandet, men er registrert opp mot rundt 2 000 meter over havet i deler av Vest-Ghat.

Tett vegetasjon, steinete områder, huler og bergsprekker gir viktige hvileplasser og hi. En studie publisert i 2025 brukte viltkameraer fra 2014–2018 på fem lokaliteter i østlige Karnataka og analyserte 34 huler brukt av enslige bjørner og 21 brukt av familiegrupper. Naturlige huler fungerte både som hvileplasser på dagtid og som hi for mødre med unger og ga skjul mot varme, forstyrrelser og eksponering.

Leppebjørner er altetende, men termitter og maur utgjør en særlig viktig del av kostholdet gjennom store deler av året. Frukt kan bli like viktig eller viktigere når den finnes i store mengder, sammen med blomster, honning, biller og larver. Egg og åtsel kan også tas opportunistisk, men åtsel ser ut til å være sjelden føde. En studie fra Aravallifjellene publisert i 2026 fant tydelige sesongforskjeller, med mest frukt i vinterkosten og en større andel insekter om sommeren.

Fruktspisingen gjør også leppebjørnen til en frøspreder. I den samme studien forble frø fra seks plantearter levedyktige etter å ha passert gjennom fordøyelsessystemet. Dette kan bidra til spredning og nyetablering av planter, men bjørnene kan også spre fremmede arter som Lantana camara.

Leppebjørnen har et svært spesialisert næringssøk sammenlignet med andre bjørner. Den finner maur- og termittkolonier med luktesansen, river opp tuer og reir med de lange framklørne og bruker deretter den forlengede snuten og svært bevegelige leppene til å suge ut insektene. Åpningen etter de manglende sentrale øvre fortennene gjør det lettere å suge insektene inn gjennom munnen, mens neseborene kan lukkes slik at støv og insekter holdes ute.

Næringssøket kan være svært høylytt, med kraftige snøfte- og sugelyder som kan høres på avstand. De samme kraftige klørne og den spesialiserte munnen er også nyttige når bjørnen åpner råtne stokker, graver etter larver eller kommer til annen skjult mat.

Leppebjørner lever for det meste alene, bortsett fra når en mor har med seg unger eller flere dyr samles ved en rik matkilde. De går ikke i dvale. Aktiviteten er fleksibel: i varme eller sterkt menneskepåvirkede områder er de ofte natt- eller skumringsaktive, mens bjørner i tryggere områder også kan være aktive på dagtid.

De kommuniserer med grynting, brøl og snøfting og er gode klatrere og svømmere. Bjørnene bruker huler, tett vegetasjon og andre skjermede steder til hvile på dagtid, og aktivitetsmønsteret kan endres med temperatur, mattilgang og menneskelig aktivitet. Den normale reaksjonen på mennesker er å forsøke å unngå dem, men et dyr som blir overrasket på nært hold kan forsvare seg kraftig.

En studie publisert i 2007 radiomerkte ti voksne leppebjørner i Wasgomuwa nasjonalpark på Sri Lanka i 2002–2003. Leveområdene var i gjennomsnitt bare omkring 2,2 km² for hunner og 3,8 km² for hanner, blant de minste som er rapportert hos noen bjørneart. Dyrene holdt seg nesten utelukkende innenfor verneområdet.

En studie publisert i 2023 brukte 40 viltkameraregistreringer av ett gjenkjennelig individ i Bannerghatta nasjonalpark i Sør-India fra 2019–2020 og ga et langt større anslått leveområde på omkring 58 km². Dette anslaget er ikke direkte sammenlignbart med verdiene fra Wasgomuwa fordi det bygger på ett individ og en annen metode. Den store forskjellen illustrerer likevel hvor sterkt leppebjørnens arealbruk kan variere med landskap, matfordeling og lokale forhold.

I store deler av India topper paringen seg ofte i den varme årstiden fra mai til juli, mens reproduksjonen er mindre sesongpreget på Sri Lanka. Leppebjørner har forsinket implantasjon: etter befruktning forblir embryoet på et svært tidlig utviklingsstadium en periode før det fester seg i livmorveggen. Dette bidrar til at tiden mellom paring og fødsel kan variere.

Hunnen føder vanligvis omkring to unger i et beskyttet hi, men kull på én eller tre forekommer også. Ungene er svært hjelpeløse ved fødselen og kommer vanligvis ut av hiet ved omtrent to til tre måneders alder. Etterpå rir de regelmessig på morens rygg og kan fortsette med dette til de er rundt seks til ni måneder gamle – en uvanlig atferd blant bjørner og et viktig forsvar mot rovdyr som tiger (Panthera tigris) og leopard (Panthera pardus). Ungene forblir avhengige av moren i omtrent to år, noen ganger lenger.

Leppebjørner forsøker vanligvis å unngå mennesker, men et plutselig møte på nært hold kan utløse et raskt og alvorlig forsvarsangrep. Arten regnes blant de farligste ville dyrene i India i slike situasjoner, særlig der mennesker og bjørner beveger seg gjennom den samme tette skogen og krattet.

En studie publisert i 2017 intervjuet 166 angrepsofre i Kanha–Pench-korridoren. 81 % av angrepene skjedde i skog, blant annet 42 % mens folk samlet andre skogressurser enn tømmer, og 63 % av ofrene hadde ikke sett bjørnen før angrepet startet. En bredere sammenligning publisert i 2022 samlet 1 778 angrep fra åtte studier på det indiske subkontinentet. Årstid og tidspunkt på døgnet for flest angrep varierte sterkt mellom områdene, men angrepene var gjennomgående vanligst i perioder da mennesker brukte bjørnehabitatet mest intensivt.

Arten har også hatt et langt og problematisk forhold til mennesker gjennom den tidligere bruken av villfangede unger som såkalte «dansende bjørner» i India. Praksisen knyttet utnyttelse av ville dyr sammen med levebrødet til Kalandar-samfunn og ble senere et viktig tema for både dyrevelferd og bevaring.

Leppebjørn er klassifisert som sårbar på IUCNs rødliste, og den globale bestanden regnes som synkende. India har klart størstedelen av den gjenværende bestanden, med mindre bestander i Sri Lanka og sørlige Nepal og usikker fortsatt forekomst i Bhutan. Arten regnes som regionalt utdødd i Bangladesh.

Publiserte estimater for hele bestanden har variert mye og regnes ikke som presise nok til å følge utviklingen sikkert. Arten står også på CITES vedlegg I, der internasjonal handel bare tillates i unntakstilfeller og kommersiell handel som hovedregel er forbudt.

De viktigste truslene er tap og fragmentering av leveområder som følge av landbruk, bosetninger, tømmeruttak, gruvedrift og utbygging av infrastruktur. Når egnede leveområder blir mindre og mennesker bruker de samme skogene mer intensivt, øker antallet møter og risikoen for personskader, frykt og gjengjeldelsesdrap.

Krypskyting, stålsnarer og ulovlig handel med bjørner eller kroppsdeler er fortsatt ytterligere belastninger. I fragmenterte landskap må bjørnene også krysse områder som brukes mer intensivt av mennesker for å bevege seg mellom egnede leveområder, noe som øker eksponeringen for mennesker, veier og feller.

En av de mest kjente bevaringsutfordringene for leppebjørn var den tidligere bruken av villfangede unger som «dansende bjørner» i India. Bevaringsprogrammene kombinerte redning og håndheving av lovverket med alternative inntektskilder og utdanning for Kalandar-samfunn som tradisjonelt hadde vært avhengige av praksisen. Wildlife SOS oppgir at den siste dansende bjørnen i India ble overlevert i 2009, og at flere hundre bjørner ble reddet gjennom programmet.

Avviklingen av denne praksisen var et stort framskritt for både dyrevelferd og bevaring, men ville leppebjørner er fortsatt utsatt for krypskyting, ulovlig handel, oppsplitting av leveområder og farlige møter med mennesker. Huler og andre trygge hvileplasser, god tilgang på naturlig mat og forbindelser mellom leveområder er viktige både innenfor og utenfor verneområder.