Arizonaekorn

Arizonaekorn (Sciurus arizonensis) er et stort treekorn med begrenset utbredelse i fjellskog i Arizona, vestlige New Mexico og nordøstlige Sonora i Mexico. Voksne dyr måler omtrent 49–57 cm inkludert halen og veier vanligvis rundt 540–740 gram.

Oversiden er grå, buken hvit til kremfarget og den buskete halen mørk på oversiden med lyse kanter og gulaktig, rødlig eller mørk underside. Arten skiller seg fra bustøreekorn (Sciurus aberti) ved å mangle lange øredusker og ved å være sterkere knyttet til løvskog langs vassdrag enn til ponderosafuruskog.

Arten beholdes i dag som Sciurus arizonensis i Mammal Diversity Database. En foreslått omlegging av ekorntribusen Sciurini ville flytte denne arten, sammen med flere nære slektninger, til slekten Parasciurus.

Mammal Diversity Database følger foreløpig ikke denne endringen og omtaler den foreslåtte slektsinndelingen som tentativ i påvente av videre undersøkelser. Sciurus arizonensis er derfor fortsatt det gjeldende vitenskapelige navnet.

Arizonaekornet lever i løv- og blandingsskog langs vassdrag i fjelldaler og kløfter, vanligvis der store eiker, arizonavalnøtt, platantrær, poppel, einer og furu gir mat, bolplasser og sammenhengende trekroner. I USA finnes arten ofte omkring 1 500–1 900 moh., men den lever lavere enkelte steder i Mexico.

Arten er særlig avhengig av moden skog langs vassdrag med flere kronelag og gode forbindelser mellom trærne. Tett vegetasjon langs bekkedaler gir også viktig skjul i landskap som ellers kan være tørre og åpne.

Kostholdet endrer seg mye med årstid og år. Eikenøtter, einerfrø og valnøtter var de viktigste fødeemnene i feltarbeid i Huachuca Mountains i 2007–2008, men arten spiser også furufrø, blomster, knopper, frukt, sopp, insektgaller og enkelte andre animalske fødeemner.

Arizonaekornet søker mat både i trær og på bakken og beveger seg mellom modne mattrær og skogbunnen etter hvert som ulike ressurser blir tilgjengelige. Betydningen av de viktigste matkildene endret seg mye mellom de to årene i Huachuca Mountains, i takt med store svingninger i nedbør og frø- og nøtteproduksjon. Dårlige matår kan derfor påvirke både kroppstilstand og reproduksjon.

Arizonaekornet er dagaktivt og individene beveger seg vanligvis alene, selv om leveområdene overlapper og flere ekorn kan bruke det samme svært produktive mattreet.

En studie publisert i 2010 fra Huachuca Mountains fant at hannene hadde større leveområder enn hunnene, og at både størrelsen på leveområdene og overlappen mellom dem økte i paringsperioden. Hannenes arealbruk var særlig knyttet til tilgangen på hunner, mens hunnenes arealbruk i større grad fulgte matressursene.

Tette trekroner og undervegetasjon langs vassdrag gir viktig skjul mot rovdyr. Voksne dyr kan ha relativt høy overlevelse i godt habitat, men en studie publisert i 2014 fra Huachuca Mountains fant predasjon som den vanligste kjente dødsårsaken.

Tidspunktet og suksessen for reproduksjonen varierer med nedbør og matproduksjon. Under feltarbeid i 2007–2008 var hannene reproduktivt aktive gjennom en bred periode fra januar til juli, mens tidspunktet da hunnene var mottakelige fulgte endringer i mattilgangen. Flere hunner fikk unger i året med bedre ressursforhold.

Flere hanner kan forfølge én paringsklar hunn. Etter en drektighet på omkring to måneder føder hunnen i et bol av blader og kvister høyt i et tre eller, sjeldnere, i et egnet trehull. Kullet består vanligvis av to til fire unger.

Ikke alle voksne hunner får kull hvert år, særlig når det er lite mat. Bolplasseringen er tett knyttet til store trær og kompleks kronestruktur, slik at reproduksjonen er direkte avhengig av kvaliteten på skogen langs vassdrag.

Arizonaekornet er klassifisert som datamangel på IUCNs rødliste. Også i Arizona finnes det for lite data til å vite sikkert om bestanden går tilbake eller hvordan den utvikler seg over tid.

Arten er likevel plassert i Tier 2 blant Arizonas Species of Greatest Conservation Need, altså arter med særlig bevaringsbehov. For arizonaekornet skyldes dette blant annet den isolerte utbredelsen og at en stor del av artens amerikanske utbredelse ligger i Arizona. Kunnskapsmangelen gjør lokale endringer vanskelige å oppdage uten regelmessige undersøkelser og langsiktig overvåking.

Vern av moden skog langs vassdrag er det viktigste bevaringsbehovet. Tap av elvenær skog, tørke, hogst, utbygging og kraftige skogbranner kan fjerne kronedekke, mattrær og bolplasser og samtidig isolere gjenværende habitat.

En studie publisert i 2017 etter store branner fant at arizonaekornet holdt seg tett knyttet til ubrent skog langs vassdrag, mens introdusert bustøreekorn lettere brukte åpne områder etter brann. Den direkte virkningen av bustøreekorn på arizonaekornets bestander er fortsatt usikker, men habitatendringer kan øke overlappingen mellom artene.

Bevaring av tett kronedekke, store løvtrær og sammenhengende, ubrent skog langs fjellbekker, sammen med bedre langsiktig overvåking, blir viktig for å vurdere og redusere framtidig risiko.