Barasingha

Barasingha (Rucervus duvaucelii), også kjent som myrhjort, er en stor hjorteart fra det indiske subkontinentet. Voksne dyr har en kroppslengde på omkring 180 cm, og store hanner kan veie godt over 200 kg. Pelsen er gulbrun til varmt brun og blir mørkere og tykkere i den kjølige årstiden. Hannene bærer store, forgrenede gevir med mange takker. Navnet barasingha oversettes ofte med «tolvtakket», selv om voksne bukker kan ha både flere og færre enn tolv takker.

Arten er lettere bygd enn den større sambaren (Rusa unicolor) og er langt sterkere knyttet til åpne gressområder. Utseende og levevis varierer også mellom bestandene. Den sentralindiske hard-ground-formen er tilpasset fastere og tørrere enger enn de nordlige og østlige formene, som hovedsakelig lever i elvesletter og våte gressmarker.

Tre geografisk tydelige former regnes vanligvis som underarter: nordlig barasingha R. d. duvaucelii i Nord-India og Nepal, hard-ground-barasingha R. d. branderi i Sentral-India og østlig barasingha R. d. ranjitsinhi i Assam. De skiller seg i habitat, utseende og lang geografisk isolasjon.

Genetiske studier støtter at bestandene er tydelig forskjellige, men de behandles fortsatt som én art, Rucervus duvaucelii, framfor som tre separate arter.

Barasingha er en gresslandsspesialist, men de ulike bestandene bruker litt forskjellige miljøer. I Nord-India og Nepal er arten tett knyttet til høye elveslettegressmarker, sumper og våtmarker. De østlige dyrene i Assam bruker våte gressletter langs store elvesystemer, mens den sentralindiske bestanden lever i tørrere enger og åpen salskog i Kanha–Satpura-landskapet.

Vann, åpne beiteområder og store sammenhengende gressmarker går igjen som viktige behov. En habitatstudie fra vestlige Nepal i 2023 fant at egnede områder særlig lå lavt i terrenget, nær vann og langt fra bosetninger. Bare rundt 6 % av det undersøkte landskapet ble vurdert som egnet, noe som viser hvor sterkt arten i dag er avhengig av et begrenset nettverk av gode gresslandshabitater.

Barasingha er først og fremst gressbeiter. Gress utgjør hoveddelen av kosten, mens starr, vannplanter og annen vegetasjon også tas avhengig av årstid og leveområde. I en vinterstudie av den nordlige underarten i Dudhwa utgjorde gress over 97 % av plantematerialet som ble identifisert i kosten.

Beitingen foregår mest i de kjøligere delene av dagen. Flokkene sprer seg utover åpne gressmarker og beiter lavt i vegetasjonen før de hviler i høyere gress eller skygge når temperaturen stiger. Den sentralindiske formen er fortsatt sterkt avhengig av produktive enger selv om den også beveger seg gjennom åpen skog.

Barasingha er gode svømmere og går gjerne ut i grunt vann. Den sentralindiske bestanden skiller seg ut ved at mye av livet foregår på forholdsvis fast mark, i motsetning til de våtere elvesletteområdene som de andre formene er sterkere knyttet til.

Barasingha er sosiale hjortedyr. Hunner, ungdyr og yngre individer danner ofte flokker, mens voksne hanner kan leve mer alene eller i mindre hanngrupper utenom brunsten. Flokkene blir gjerne større der gode beiteområder samler mange dyr på samme sted. Sammensetningen endrer seg gjennom året når hannene i større grad slutter seg til hunnene i reproduksjonstiden.

Tiger (Panthera tigris) er den viktigste store predatoren på barasingha der artene overlapper. I Dudhwa Tiger Reserve sto barasingha og aksishjort til sammen for omtrent 55 % av byttedyrbiomassen i tigerens kosthold, noe som plasserer myrhjorten blant de sentrale byttedyrene som støtter rovdyrsamfunnet i dette gressland–skog-systemet.

Åpne gressmarker gjør voksne dyr synlige, mens høyt gress og våtmarksvegetasjon gir viktige flukt- og skjulmuligheter. Nyfødte kalver er særlig sårbare og tilbringer de første ukene skjult i høyt gress.

Brunsten varierer noe mellom regionene, men er hovedsakelig knyttet til den kjølige årstiden. Hannene blir mer synlige og konkurransepreget, markerer seg med lyder, lukt og gevirframvisning og kan sparre eller slåss om tilgang til hunnene. En dominant hann kan samle flere hunner i en reproduksjonsgruppe.

Etter rundt åtte måneders drektighet føder hunnen vanligvis én kalv. Kalven holder seg skjult i høyt gress de første sårbare ukene, og moren vender regelmessig tilbake slik at den kan die.

Barasingha er klassifisert som sårbar på IUCNs rødliste. Arten var tidligere langt mer utbredt over elveslettene på det indiske subkontinentet, men finnes nå bare i fragmenterte bestander i India og Nepal og har forsvunnet fra Pakistan og Bangladesh.

Den viktigste langsiktige trusselen er tap og fragmentering av høye gressmarker, elvesletter og våtmarker gjennom jordbruk, bosetning og endrede elvesystemer. Jakt og krypskyting har tidligere ført til kraftige lokale tilbakeganger, mens små isolerte bestander er sårbare for sykdom, flom, brann og andre plutselige hendelser.

Tidspunktet for brenning av gressmark kan også påvirke arten. Arbeid i Manas viser at sen brenning kan overlappe med kalvingsperioden og samtidig fremme fremmede plantearter, slik at habitatkvaliteten svekkes i en særlig sårbar periode.

Den sentralindiske hard-ground-bestanden har hentet seg kraftig inn etter å ha vært borte fra det meste av sitt tidligere utbredelsesområde og bare overlevd i Kanha på midten av 1900-tallet. Langvarig vern og målrettet gresslandsskjøtsel bygde opp en sterk bestand i Kanha. Mellom 2015 og 2023 ble 98 dyr flyttet derfra til Satpura Tiger Reserve i sju etapper. I 2023 hadde Satpura-bestanden vokst til 172 dyr, med årlig reproduksjon og generelt god kroppskondisjon.

Den østlige bestanden har en lignende nyere historie. Uro og krypskyting reduserte bestanden i Manas til færre enn 20 dyr. I 2014 og 2017 ble til sammen 36 barasinghaer flyttet fra Kaziranga til Manas, og i 2023 ble 174 dyr registrert der. Bestanden er fortsatt avhengig av åpne gressmarker og våtmarker, sikre vannressurser og lavt krypskytingspress. Tidlig, kontrollert flekkbrenning kan holde gressmarkene åpne med mindre konflikt med perioden da kalvene ligger skjult enn sen brenning.