Rein

Rein (Rangifer tarandus), kalt karibu i Nord-Amerika, er et middels stort til stort hjortedyr fra arktiske og subarktiske landskap. Kroppsstørrelsen varierer enormt mellom bestandene: voksne dyr er omtrent 160–220 cm lange, 85–150 cm høye ved skulderen og veier rundt 60–300 kg, med betydelig større bukker enn simler.

Den tette pelsen består av en ullrik underpels og hule dekkhår som gir svært god isolasjon og samtidig øker oppdriften når dyrene svømmer. De brede klovene fordeler vekten over snø og myk tundra og får hardere kanter om vinteren, noe som gir bedre grep på is og frossen mark.

Rein er det eneste nålevende hjortedyret der begge kjønn regelmessig utvikler gevir. Voksne bukker har de største gevirene og feller dem vanligvis etter brunsten, mens drektige simler ofte beholder geviret gjennom vinteren og fram mot kalving. En 16 år lang studie av 440 svalbardrein, publisert i 2019, fant at simler som hadde reprodusert utviklet mindre gevir og veide 4,3 kg mindre sent på vinteren enn simler som ikke hadde reprodusert. Resultatene støtter at simlegeviret gir en fordel i konkurransen om vinterbeite, samtidig som gevirveksten inngår i energikostnaden ved reproduksjon.

Rein i Eurasia og karibu i Nord-Amerika behandles her som én art, Rangifer tarandus. En omfattende revisjon publisert i 2022 foreslo å dele komplekset i seks arter, blant annet egne former for Grønland, Svalbard, boreale deler av Canada, arktiske deler av Nord-Amerika, eurasisk tundra og skogsrein.

Mammal Diversity Database v2.5, publisert i juli 2026, følger foreløpig ikke denne splitten og beholder én sirkumpolar art, fordi forslaget fortsatt trenger nærmere vurdering. IUCN og Norsk rødliste bruker også det brede R. tarandus-konseptet. Underarter og økologiske former skiller seg likevel sterkt i størrelse, vandringer, genetikk og habitatbruk.

Rein lever i et uvanlig bredt spekter av kalde miljøer, fra åpen arktisk tundra og alpine platåer til boreal skog, fjelldaler, våtmarker og vindutsatte kystsletter. Ulike bestander kan være spesialisert på tundra, fjell, skog eller arktiske øyer og bruke svært forskjellige leveområder gjennom året.

Snøforholdene styrer habitatbruken sterkt. Vinterområdene må gi tilgang til beite som kan nås under eller over snøen, mens sommerområdene gir hurtigvoksende vegetasjon som støtter simler, kalver og gevirvekst. Mange bestander er derfor avhengige av store, sammenhengende landskap som binder sammen ulike sesongområder.

Rein er planteetende drøvtyggere med et sterkt sesongpreget kosthold. Lav kan være svært viktig om vinteren, særlig for store trekkende bestander, fordi den karbohydratrike føden gir energi når grønne planter er lite tilgjengelige. Reinen graver bort snø med klovene for å komme ned til reinlav og annen vegetasjon.

Om sommeren blir kostholdet langt rikere på protein og omfatter gress, starr, blader, urter, skudd av vier og bjørk, dvergbusker og sopp. Sammensetningen varierer mye mellom tundra-, skog- og øybestander, og ikke alle reinbestander er like avhengige av lav om vinteren.

Rein er aktiv gjennom hele døgnet fremfor å være rent dagaktiv. Dyrene veksler gjentatte ganger mellom beiting, gange, hvile og drøvtygging, og rytmen påvirkes av årstid, temperatur, insekter, snøforhold og lys.

Rein er dyktige svømmere og kan krysse brede elver, innsjøer og kyststrekninger. De fleksible klovene og kraftige skuldrene gjør dem også godt tilpasset ferdsel over tundra, myr, stein, snø og is.

Det sosiale livet varierer sterkt mellom reinbestandene. Noen skogsbestander tilbringer store deler av året i forholdsvis små grupper, mens trekkende tundrabestander kan samle seg i enorme flokker under sesongvandringene. Simler kan spre seg mer under kalvingen før gruppene igjen samles senere på sommeren.

Noen rein- og karibubestander gjennomfører noen av de lengste dokumenterte landtrekkene blant pattedyr. En sammenlignende studie publisert i 2019 fant rundtrekk på omtrent 1 350 km hos både Bathurst- og Porcupine-flokkene i Nord-Amerika og rundt 1 200 km hos rein på Tajmyrhalvøya. Nordlige karibu kan i tillegg tilbakelegge flere tusen kilometer samlet gjennom et helt år.

Trekk er likevel ikke universelt. Skogsrein, øybestander og enkelte fjellbestander kan være standdyr eller bare flytte moderate avstander mellom sesongområder. Selv innen samme bestand kan individer bruke ulike vandringsstrategier fra år til år.

Predasjonen varierer sterkt mellom ulike rein- og karibubestander. I nordlige Fennoskandia er tamrein en viktig matkilde for jerv (Gulo gulo) og gaupe (Lynx lynx), mens brunbjørn (Ursus arctos) og, der den forekommer, ulv (Canis lupus) også tar rein. Jerven er både predator og åtseleter: studier fra Nord-Norge og Sverige fant rein som den dominerende føden, men mye kom fra kadavre, mens reinkalver utgjorde den største andelen av dyrene jerven faktisk drepte selv.

I Nord-Amerika er ulv en viktig predator på karibu. Studier fra Alaska har vist at ulv i enkelte systemer med flere byttedyr foretrekker karibu, mens grizzlybjørn er særlig effektiv som predator på helt unge kalver. Hvor sterkt ulven påvirker en bestand avhenger blant annet av snøforhold, vandringer, kaributetthet og mengden alternative byttedyr som elg. Predasjonen varierer derfor sterkt med landskapet og leveviset til den enkelte bestanden.

Brunsten foregår om høsten. Voksne bukker konkurrerer gjennom oppvisninger, lyder og gevirkamper, og dominerende dyr kan samle og vokte grupper av simler i den mest intense delen av brunsten. Bukkene taper ofte store kroppsreserver i løpet av denne korte perioden.

Drektigheten varer omtrent 220–235 dager, og de fleste simler føder én kalv sent på våren eller tidlig på sommeren. Kalvingen er ofte sterkt synkronisert innen en bestand. Kalvene kan stå og gå etter få timer, noe som er avgjørende i åpne landskap der flokken raskt må kunne forflytte seg.

Under gode forhold blir simlene vanligvis bedekt første gang som ett- eller toåringer, mens dyr i svakere kondisjon kan starte senere. Simler kan fortsette å få kalver til omtrent 12–14 års alder dersom kondisjonen holder seg god. Mødrene dier og forsvarer kalvene gjennom sommeren, og ungdyrene lærer sesongruter og beitebruk ved å følge resten av flokken.

Reinen har en dyptgående kulturell betydning i Nord-Eurasia og står særlig sentralt i samisk historie og identitet. Villreinfangst og senere reindrift har gjennom svært lang tid formet bosetting, sesongflytting, handel og kunnskap om fjell-, vidde- og kystlandskap.

I dag er reindrift fortsatt en av de mest særpregede samiske næringene og livsformene. Den bidrar til å videreføre samisk språk, tradisjonell kunnskap og familiebaserte praksiser mellom generasjoner. Reinen er derfor langt mer enn en økonomisk ressurs; den er også en viktig bærer av kultur og tilhørighet.

Reindrift spenner fra forholdsvis tett holdte dyr til vidtgående tamreinflokker som bruker store sesongbeiter. Flokkene gir kjøtt og andre produkter og danner grunnlag for næring i store deler av Nord-Eurasia, mens beiteområdene også overlapper med veier, kraftutbygging, turisme og annen arealbruk.

Villrein og tamrein er samme art, men holdes som forskjellige bestander. Der de møtes, kan felles beiteområder gi sykdomsoverføring og genetisk innblanding. Villrein jaktes også i flere områder som matressurs og rekreasjon.

I Norge er villrein avhengig av store, sammenhengende og relativt rolige fjellområder. Hytter, veier, kraftanlegg og høy ferdsel kan endre hvilke arealer og trekkruter dyrene faktisk bruker, også der ingen fysisk barriere stenger området helt.

Rein er klassifisert som sårbar på IUCNs rødliste. Den globale klassifiseringen fulgte en anslått nedgang på omkring 40 % over tre generasjoner. En sirkumpolar gjennomgang publisert i 2022 fant at den samlede tilbakegangen fortsatte etter IUCN-vurderingen, fra omtrent 2,8 millioner ville rein og karibu i 2016 til rundt 2,43 millioner i 2021, men utviklingen varierer sterkt mellom flokker og regioner.

På det norske fastlandet er villrein vurdert som nær truet (NT) på Norsk rødliste 2021. Kategorien skyldes reduksjon i bestandsstørrelse kombinert med liten bestand og pågående nedgang. Norge har omkring 25 000 villrein vinterstid fordelt på 24 villreinområder i Sør-Norge.

Svalbardrein (R. t. platyrhynchus) vurderes separat som livskraftig (LC) på Rødlista for Svalbard 2021. Bestanden tok seg kraftig opp etter totalfredningen i 1925 og ble anslått til rundt 22 400 dyr i 2019.

Truslene varierer gjennom det enorme utbredelsesområdet, men omfatter ofte tap og fragmentering av leveområder, veier og industriutbygging, forstyrrelse, jakt, sykdom og endringer i forholdet mellom rovdyr og byttedyr. Trekkende bestander er særlig sårbare når forbindelser mellom vinterbeiter, kalvingsområder og sommerområder brytes eller blir lite brukt på grunn av forstyrrelse.

Klimaendringer kan påvirke rein på motstridende måter. Lengre vekstsesong kan gi mer plantevekst om sommeren, mens mildere vintre kan gi regn på snø og gjentatte fryse–tine-hendelser som låser vegetasjonen under hard is. En studie fra Svalbard publisert i 2011 fant at bakkeis dekket 25–96 % av de lavereliggende leveområdene gjennom 2000–2010, og mer omfattende ising hadde en sterk negativ effekt på bestandsveksten.

I Norge er villreinområdene sterkt oppdelt av veier, kraftanlegg, hytter og annen infrastruktur. Høy ferdsel kan gjøre viktige beite-, hvile- og trekkområder funksjonelt utilgjengelige selv uten fysiske sperrer. En studie publisert i 2019 av 540 rein fra 21 norske villreinbestander fant mindre genetisk variasjon i små og isolerte bestander og sterk genetisk differensiering mellom mange av dem, i tråd med begrenset genflyt og langvarig fragmentering.

Skrantesyke er en særskilt norsk trussel. Sykdommen ble først påvist hos rein i Nordfjella i 2016, og hele bestanden i sone 1 ble tatt ut vinteren 2017–2018. Det siste kjente norske tilfellet hos rein ble registrert på Hardangervidda i september 2022.

Tilstanden er svak i mange norske villreinområder. I den siste samlede klassifiseringen hadde 12 områder dårlig kvalitet, 11 middels kvalitet og ett område god kvalitet. Vurderingen omfatter blant annet bestandsforhold, beite, genetikk, sykdom og om dyrene fortsatt kan bruke leveområdene og trekkpassasjene.

Tiltaksplaner for Knutshø, Snøhetta og Rondane ble vedtatt i september 2025, og Hardangervidda fikk sin plan 2. juli 2026. Hardangervidda-planen omfatter blant annet strengere arealstyring og tiltak som skal redusere forstyrrelse og flytte ferdsel bort fra viktige villreinområder.

I Nordfjella sone 1 ble hele villreinbestanden tatt ut i 2017–2018 etter påvisning av skrantesyke. Arbeidet med å få villreinen tilbake startet sommeren 2026, med mål om å overføre dyr fra sone 2 til sone 1 allerede vinteren 2026.