Nilgau

Nilgau (Boselaphus tragocamelus), også kjent som blåokse, er Asias største antilope og den eneste nålevende arten i slekten Boselaphus. Dette er et høyt og kraftig kvegdyr med lange bein, skrånende rygg og dyp hals. Voksne dyr har en skulderhøyde på omtrent 120–150 cm.

Det er svært tydelig forskjell på kjønnene. Voksne hanner er vanligvis blågrå og kan nærme seg 300 kg, med mørk man, strupedusk og korte, spisse horn. Hunnene er mindre, vanligvis gulbrune og normalt hornløse. Begge kjønn har kontrasterende hvite tegninger i ansiktet, på strupen, nederst på beina og på undersiden. Den nærmeste nålevende slektningen er firehornantilope (Tetracerus quadricornis), den eneste andre nålevende arten i stammen Boselaphini; den veier omtrent en niendedel så mye og er rundt halvparten så høy som en nilgau.

Nilgau er et dyr for åpne og halvåpne landskap. Kratt, tornevegetasjon, gressletter, tørr åpen skog og mosaikker av jordbruksland er typiske leveområder, mens tett og lukket skog vanligvis unngås. Skygge og skjul er likevel viktig, særlig i de varmeste timene på dagen.

Arten tåler betydelig menneskelig påvirkning og kan leve nær dyrket mark. Denne fleksibiliteten er en viktig grunn til at nilgau fortsatt er vanlig over store deler av India, også der naturlig vegetasjon er brutt opp i en mosaikk av åkrer, kratt og skogrester.

Nilgau er en fleksibel planteeter som både beiter på gress og napper blader og skudd fra busker og trær. Kostholdet omfatter gress, urter, blader, skudd, blomster og frukt, og sammensetningen varierer med årstid og lokal mattilgang.

Dyrkede planter tas gjerne der jordbruk overlapper med nilgauhabitat. Hvete, belgvekster og andre avlinger kan lokalt bli viktige næringskilder. Dette er en av grunnene til at arten klarer seg godt i jordbrukslandskap, men samtidig kan komme i alvorlig konflikt med bønder.

Aktivitet og risikotaking kan endre seg markant mellom naturlige og menneskepåvirkede områder. En studie publisert i 2016 fra Tadoba-Andhari Tiger Reserve, basert på observasjoner fra 2012 til 2015, registrerte 176 flokker i skog og 321 på jordbruksmark. Nilgau hvilte og beitet hovedsakelig i skogen på dagtid, men gikk særlig inn på dyrket mark om natten. Beiting på avlinger var klart dominert av hunner, mens voksne hanner og nyfødte kalver ble registrert langt sjeldnere på jordene. Dyrene var også langt oftere årvåkne på jordbruksmark enn i skog, noe som viser hvor sterkt atferden tilpasses ulike typer risiko.

Begge kjønn bruker felles møkkhauger som lukt- og kommunikasjonssteder. Slike latriner kan besøkes gjentatte ganger av flere individer og bidrar til å signalisere tilstedeværelse selv når dyrene beveger seg hver for seg.

Nilgau er mindre utpreget flokkdyr enn mange andre store antiloper. Hunner og ungdyr går ofte sammen, mens voksne hanner oftere lever alene eller i ungkarsgrupper utenom paringstiden. Gruppestrukturen endrer seg tydelig gjennom året.

En studie publisert i 2025 fra 30 områder i Ludhiana-distriktet i Punjab registrerte 849 observasjoner av flokker eller enkeltindivider. Gjennomsnittlig gruppestørrelse varierte fra omtrent 6,6 dyr om sommeren til 13,64 om vinteren, og den største registrerte flokken besto av 65 dyr. Haremgrupper, med én voksen hann og flere hunner, ble sett fra høsten til våren, mens grupper uten denne strukturen dominerte om sommeren og i monsunperioden. Flokksammensetningen endret seg tydelig med årstid, men skilte seg ikke klart mellom skog og jordbruksland, noe som viser hvor fleksibel den sosiale organiseringen er.

Nilgau tas av flere av Indias store rovdyr, blant annet tiger (Panthera tigris), leopard (Panthera pardus) og indisk ulv (Canis lupus pallipes). Betydningen som byttedyr varierer mye mellom landskap: voksne dyr er store og vanskelige å nedlegge og tas sjeldnere enn mellomstore hjortedyr, mens kalver og ungdyr er mer utsatte.

Dette skiller nilgau fra byttedyr som sambar og aksishjort, som kan dominere dietten til store rovdyr i mange reservater. Nilgau kan likevel bidra betydelig til rovdyrdietten der arten er tallrik; rollen avhenger sterkt av den lokale sammensetningen av byttedyr og hvilke rovdyr som finnes.

Paring kan forekomme gjennom hele året, men mange bestander har sesongmessige topper. Under kurtise og konkurranse fremhever hannene strupedusken og kroppsholdningen, går parallelt eller i sirkel med rivaler og kan sparre, bryte med halsen eller bruke hornene. I Punjab-studien fra 2025 ble haremgrupper registrert fra høsten til våren, og kalving var vanligst før vinteren, noe som passer med en lang reproduksjonssesong fremfor én kort brunstperiode.

Drektigheten varer omtrent 243–247 dager. Ett eller to kalver er vanlig, og tvillinger forekommer ofte i enkelte bestander. Nyfødte kalver holdes mye skjult i vegetasjonen den første tiden før de følger moren mer åpent etter hvert som de blir sterkere og mer mobile.

Navnet nilgai kommer fra ord som vanligvis oversettes med «blå ku», en henvisning til den blågrå fargen hos voksne hanner og det kveglignende utseendet. Denne koblingen har kulturelle følger i deler av India, der nilgau kan møtes med større toleranse fordi storfe har en særskilt status.

Holdningene er ikke ensartede gjennom hele utbredelsesområdet. Der avlingsskadene er store, kan kulturell toleranse erstattes av sterk konflikt og press for å redusere lokale nilgaubestander.

Nilgau går ofte inn på dyrket mark, og beiting på avlinger kan skape alvorlig lokal konflikt der bestandene er høye. En studie rundt Beer-Sonty Reserve Forest i Haryana fant utbredte rapporter om avlingsskader blant intervjuede innbyggere og skogsarbeidere, noe som viser hvor sterkt arten kan påvirke levebrød der jordbruk grenser mot egnet nilgauhabitat.

Mennesker har også brakt arten langt utenfor det naturlige utbredelsesområdet. Nilgau ble satt ut på rancher i det sørlige Texas på 1900-tallet og har siden etablert frittlevende bestander som også strekker seg inn i det nordlige Mexico. De store leveområdene gjør at dyrene lett kan krysse ranchgrenser, og nilgau kan bære kvegflått og flytte parasittene over betydelige avstander.

Nilgau er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt og vanlig over store deler av India. Bestandene er mindre og mer oppsplittet i deler av utkanten av det naturlige utbredelsesområdet.

Evnen til å bruke kratt, åpen skog og jordbruksland gir arten stor motstandskraft. Lokale bestander kan likevel påvirkes av jakt og habitatendringer, mens store avlingsskader kan føre til avliving i enkelte områder.