Beskrivelse og underarter
Afrikabøffel (Syncerus caffer) er en av de største kvegdyrene i Afrika. Den er kun fjernt beslektet med andre ville oksedyr, som for eksempel den asiatiske vannbøffelen. Oksen hos afrikabøffel er større enn kua, med en skulderhøyde opptil 1,7 m og en vekt oppimot 900 kg. Arten har en tettvokst kropp og relativt korte bein sammenlignet med andre ville okser.
Det er tre underarter av afrikabøffel og de kan alle skilles på utseende. Den mest kjente og mest tallrike underarten er kafferbøffelen (S. c. caffer). Dette er også den største, med store kraftige horn og en mørk grå til mørk brun pels. Den holder til på savanner i Øst-Afrika og det sørlige Afrika. Skogsbøffelen (S. c. nanus) er den minste underarten og veier kun opp mot 320 kg. Den har mindre horn og en rødbrun pels. Skogsbøffelen finnes kun i de tropiske regnskogene i det sentrale og vestlige Afrika. Den tredje underarten, sudanbøffel (S. c. brachyceros), ser ut som en hybrid mellom de to andre underartene og når en vekt oppimot 700 kg. Den finnes på savanner fra Senegal i vest, til Etiopia is øst. Denne underarten er igjen ofte delt opp i to underarter, der de østlige populasjonene ofte klassifiseres som S. c. aequinoctialis.
Denne artikkelen fokuserer hovedsakelig på den mest utbredte underarten, kafferbøffelen, som også er den eneste jeg har observert selv.
Habitat og nisje
Afrikabøfler er primært gressetere og foretrekker habitater med tett vegetasjon og konstant tilgang til vann. Det er vanlig å finne bøfler i sumper og våtmarker, ofte skjult i høyt siv. Så lenge vann kan nås på en daglig basis begrenses de ikke av habitat og er da ofte også å finne på gressletter, savanner og i skogsområder.
Sosial atferd og reproduksjon
De aller fleste afrikabøfler lever i flokker. En flokk kan inneholde så mange som 1000 individer. Flokker består hovedsakelig av et hierarkisk samfunn med beslektede kuer. Mindre grupper, som grupper med underordnede okser og grupper med dominante okser, er også gjerne en del av flokken. Eldre og skadde individer er ofte å finne i periferien av flokken. Dominante okser blir ofte unngått av de andre oksene i flokken.
Under tørketiden vil mange av oksene forlate hovedflokken for å danne ungkarsflokker. Det finnes to typer ungkarsflokker: Flokker med okser i alderen 4-7 år og flokker med eldre okser på 12 år eller mer. Ungkarsflokker med okser i alderen 4-7 vender tilbake til hovedflokken ved starten av regntiden. På denne tiden vil også kuene føde kalver unnfanget året før etter en drektighetstid på over 11 måneder. Et par uker etter kalvingen starter paringssesongen. Dominante okser vil gjennom denne perioden holde seg nær potensielle maker og vil forsøke å holde enhver rival unna. Etter paringssesongen vil oksene holde seg sammen med flokken frem til neste tørketid for å beskytte de nyfødte kalvene. Deretter vil de igjen forlate flokken for å danne ungkarsflokker. Okser som nå er for gamle til å konkurrere med de yngre og mer aggressive oksene vil aldri vende tilbake til flokken og vil leve resten av livet sitt alene, i par eller i små grupper.
Aggressivitet og fare for mennesker
Bøfler vil normalt føle seg trygge innad i de store flokkene, da flokken som regel kommer til unnsetning om enkeltindivider er i trøbbel. Under et angrep fra rovdyr vil bøfler i flokk normalt stå imot og kjempe tilbake. På grunn av dette er det noe tryggere å komme nærmere de store flokkene til fots enn mindre grupper. De store flokkene vet at de har fordelen dersom noe skulle skje og vil ikke anse enkeltmennesker som en umiddelbar trussel. Det er som regel de eldre og enslige oksene som er de farligste bøflene. De har ofte ingen andre enn seg selv som beskyttelse og det er derfor mer sannsynlig at de går direkte til angrep mot en ansett trussel. Slike okser er ansvarlige for å ta livet av nesten 200 mennesker hvert år.
Løven er det eneste rovdyret som regelmessig jakter på kafferbøffel, selv om krokodiller også fanger og dreper bøfler fra tid til annen. Kafferbøfler er svært aggressive og uforutsigbare, og vil forsvare seg selv og sine unge med mye aggresjon. De er kjent for å følge lukten av løver for så å forsøke å drepe både løveunger og voksne løver. På den måten kan de komme fienden i forkjøpet. Bøfler vil også tidvis forfølge mennesker, og om man går i områder hvor det finnes bøfler er det viktig å være årvåken da de ofte angriper uten forvarsel. Det er derimot svært sjeldent at bøfler angriper biler.
Status
Afrikabøffel er oppført som nær truet på IUCNs rødliste, og antall individer er på vei ned. Store bestander holder stand i mange vernede områder og flere av disse populasjonene er mer eller mindre stabile. De største truslene fra mennesker mot bøffelen er troféjakt og krypskyting, selv om ingen av disse forekommer hyppig nok til å ha veldig stor innvirkning.
Afrikabøffelen er derimot svært utsatt for sykdommer, da spesielt storfetuberkulose, og store deler av populasjoner har blitt utryddet på grunn av dette tidligere. Helt sykdomsfrie populasjoner er sjeldne, og ett sykdomsfritt individ er ofte meget verdifullt. Priser kan variere, men enkeltindivider har blitt solgt for flere millioner dollar, noe som gjør disse individene til noen av de dyreste dyrene på det afrikanske viltmarkedet.
Sykdommer holder seg som regel sovende i en populasjon så lenge den generelle helsen til dyrene er god. Dermed er det ingen umiddelbar fare for et utbrudd i stabile populasjoner.
Bilder
