Nyala

Nyala (Tragelaphus angasii) er en mellomstor spiralhornantilope fra det sørøstlige Afrika og en av antilopene med tydeligst kjønnsdimorfisme. Hunner og unge hanner er rødbrune med tydelige hvite, loddrette striper, mens voksne hanner blir betydelig større og mørkebrune til skifergrå, med raggete pels og en lang hårfrynse under kroppen. Begge kjønn har en hårkam langs ryggen fra bakhodet mot halen, men den er langt mer iøynefallende hos voksne hanner. Bare hannene har horn; disse blir vanligvis 60–83 cm lange, har gulaktige spisser og danner omtrent én til halvannen omdreining.

Hode- og kroppslengden er omtrent 135–195 cm. Hunnene veier vanligvis 55–68 kg og har en skulderhøyde rundt 90 cm. Hannene veier ofte 98–125 kg, men store individer kan nærme seg 140 kg, og har en skulderhøyde på omkring 110 cm. De store kjønnsforskjellene utvikles gradvis når unge hanner blir mørkere og kraftigere med alderen. Det er også dokumentert sjeldne voksne hanner som beholder den lyse kastanjebrune, hunnlignende pelsen.

Nyala behandles i dag som Tragelaphus angasii, og det anerkjennes vanligvis ingen underarter. Den eldre kombinasjonen Nyala angasii forekommer fortsatt i noe litteratur, men arten plasseres nå i Tragelaphus sammen med de øvrige spiralhornantilopene.

Til tross for det lignende navnet er fjellnyala (Tragelaphus buxtoni) fra Etiopia en egen art. Nyere genetisk forskning viser samtidig at det tidligere har vært genflyt mellom flere av spiralhornantilopene. Slektskapsforholdene mellom dem er derfor mer kompliserte enn et enkelt mønster der hver art skilte lag én gang og deretter utviklet seg helt isolert.

Nyala foretrekker kratt, elvenær skog, tett buskmark og skogkanter, vanligvis der godt skjul finnes nær gressmark eller vann. Den tilbringer mye av den varmeste delen av dagen inne i tett vegetasjon og kommer oftere ut i mer åpne partier når temperaturen synker. Det historiske utbredelsesområdet omfatter sørlige Malawi, Mosambik, Zimbabwe, Eswatini og østlige Sør-Afrika.

Nyala bruker vann regelmessig der det er tilgjengelig, men er mindre avhengig av permanent vann enn for eksempel ellipsevannbukk (Kobus ellipsiprymnus). Tett vegetasjon er viktigere fordi den gir skygge, skjul og beskyttede steder for nyfødte kalver.

Nyala er en blandingseter som veksler mellom gress og bladføde etter årstid og lokal mattilgang. Blader, skudd, kvister, blomster og frukt er viktige gjennom store deler av året, mens friskt gress utnyttes særlig når ny vekst kommer etter regn. En studie fra Mkuze og Ndumo i Sør-Afrika viste et gradvis skifte fra mer gress i regntiden til mer bladføde i tørketiden. Etter hvert som andelen bladføde økte, steg proteininntaket, men mot juli og august ble maten samtidig mer fiberrik og vanskeligere å fordøye.

Kroppsstørrelsen ser også ut til å påvirke hva dyrene velger fra busker og trær. I Hluhluwe-iMfolozi i Sør-Afrika brukte de langt større hannene oftere grove endeskudd og greindeler enn hunnene, mens årstid og nedbør også her påvirket hvor mye nyalaene beitet på gress sammenlignet med vedaktige planter. Arten kan dessuten utnytte mat som andre dyr gjør tilgjengelig: nyala følger noen ganger bavianer og andre aper og plukker opp frukt, blader og annet plantemateriale som faller fra trekronene.

Aktiviteten er vanligvis størst rundt daggry og skumring og om natten, selv om nyala kan være aktive på dagtid under kjølige forhold. I de varmeste timene hviler de gjerne i kratt eller annen skygge. Når de blir skremt, trekker de seg raskt inn i tett vegetasjon, ofte med den hvite undersiden av halen synlig.

Nyala bruker dype, bjeffende varselsrop og kan også reagere på varselsignaler fra andre arter i samme habitat. Å utnytte informasjon fra nabodyr er nyttig i tett vegetasjon, der et rovdyr kan bli hørt før det blir sett.

Hvor stort område et individ bruker, kan endre seg med regnet. En radiosporingsstudie av seks voksne nyalaer i Mun-Ya-Wana i KwaZulu-Natal fant et gjennomsnittlig samlet leveområde på rundt 2,2 km². Etter perioder med mye nedbør brukte dyrene mindre leveområder, med omtrent én måneds forsinkelse, mens kjerneområdene endret seg langt mindre. Regn påvirker dermed ikke bare plantevekst og overflatevann, men også hvor langt dyrene trenger å bevege seg.

Hunner og ungdyr danner løse og skiftende grupper, ofte på 2–10 dyr, men noen ganger opptil omkring 30. Hunngrupper kan bestå av beslektede dyr fra flere generasjoner. Voksne hanner lever ofte alene eller sammen i små, midlertidige ungkarsgrupper, og blandede grupper oppstår rundt gode matområder eller brunstige hunner. Leveområdene overlapper i stor grad, og arten er ikke territoriell.

Rivaliserende hanner unngår ofte direkte kamp ved å bruke en overdrevet sideveis oppvisning. De stiller seg med bredsiden til, reiser den hvite hårkammen langs ryggen, løfter halen og går stivt for å fremheve kroppsstørrelsen. En mindre rival trekker seg ofte unna, mens jevnstore hanner fortsatt kan kjempe med hornene. Oppvisningen gjør de store størrelsesforskjellene mellom voksne hanner særlig viktige for å avgjøre dominans uten at hvert møte ender i fysisk kamp.

Nyala er et viktig byttedyr for flere store rovdyr. I Hluhluwe-iMfolozi Park sto nyala og impala til sammen for 77 % av kostholdet til afrikansk villhund (Lycaon pictus), og studier andre steder i KwaZulu-Natal plasserer også nyala blant de vanligste byttedyrene til leopard (Panthera pardus). Løve (Panthera leo) og flekkhyene (Crocuta crocuta) tar også arten, særlig kalver og sårbare voksne.

Tett skjul, varselsrop og rask tilbaketrekning inn i kratt er sentrale forsvar, mens nyfødte kalver ligger skjult de første ukene. Da jeg jobbet i Tembe Elephant Park, var det en vanlig lokal oppfatning blant mine kolleger at nyalaene kunne formere seg raskere når predasjonspresset fra løve og leopard økte. Tolkningen passet med lokale observasjoner av en raskt voksende nyalabestand til tross for betydelig predasjon. Dette førte til at bestanden regelmessig måtte reguleres og tynnes ut for å unngå for stor påvirkning på økosystemet.

Nyala kan formere seg gjennom hele året, men paringsaktiviteten har to tydelige topper, om høsten og våren. Synlige tegn på brunst varer vanligvis i to til tre dager, mens hunnen bare er mottakelig for paring mot slutten av denne perioden. Hos tamme dyr der paring ikke førte til drektighet, er det registrert 10–34 dager mellom brunstperiodene, i gjennomsnitt 19,4 dager. Hunner kan komme i brunst igjen allerede 2–7 dager etter fødselen.

Drektigheten varer omtrent sju måneder, og hunnen får vanligvis én kalv som veier rundt 4–5 kg. I den langvarige studien fra Ndumo var gjennomsnittlig intervall mellom fødslene 297 dager. Kalven ligger skjult i tett vegetasjon i opptil rundt 18 dager, mens moren vender tilbake med jevne mellomrom for å die og stelle den. Hunner som fødte under en sporingsstudie i KwaZulu-Natal brukte samtidig langt mindre områder rundt denne skjulefasen. Deretter begynner kalven å følge moren og slutter seg til hunngruppene. Unge hanner beholder den rødbrune, hunnlignende pelsen en periode før de gradvis utvikler det mørkere utseendet til voksne hanner.

Nyala har blitt en viktig art i den private viltsektoren i det sørlige Afrika. Utseendet, tilpasningsevnen og verdien for naturturisme og regulert jakt har ført til omfattende flytting av dyr til private reservater og viltfarmer, også til mange områder utenfor den historiske utbredelsen. Tellinger fra 2013–2014 plasserte omkring 49 % av Sør-Afrikas nyalaer på privat grunn.

Dette har bidratt til økende bestander i flere områder, men betyr samtidig at dagens utbredelse delvis skyldes menneskelig flytting av dyr og ikke bare naturlig spredning. Utbredelseskart og regionale bestandstall omfatter derfor introduserte bestander side om side med naturlig hjemmehørende bestander.

Nyala er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Det historiske utbredelsesområdet omfatter sørlige Malawi, Mosambik, Zimbabwe, Eswatini og østlige Sør-Afrika. Den opprinnelige bestanden i Eswatini forsvant innen 1950-årene, og dyrene som lever der i dag stammer fra vellykkede reintroduksjoner. Arten er også satt ut på privat grunn utenfor den historiske utbredelsen, blant annet i Namibia og andre deler av Sør-Afrika.

Den sørafrikanske regionale vurderingen brukte tellinger fra 2013–2014 og anslo minst 40 398 nyalaer i verneområder og på private eiendommer i Sør-Afrika, med omtrent ytterligere 1 000 i Eswatini. Den regionale bestanden ble vurdert som stabil eller økende. Tallene omfatter mange forvaltede og introduserte bestander, er fra 2013–2014 og skal ikke leses som dagens bestandstall.

Lokale bestander kan fortsatt påvirkes av tap og forringelse av kratt og elvenær skog samt ulovlig jakt for kjøtt. Høye tettheter og utsettinger utenfor det naturlige utbredelsesområdet kan også endre vegetasjonen og øke konkurransen med naturlig hjemmehørende bladetere som sørlig skriftantilope (Tragelaphus sylvaticus). Nyala finnes i mange verneområder, og private reservater har også store bestander.