Sørlig skriftantilope

Sørlig skriftantilope, også kjent som sørlig buskbukk eller imbabala (Tragelaphus sylvaticus), er en mellomstor spiralhornantilope fra det østlige og sørlige Afrika. Hode- og kroppslengden er omtrent 114–145 cm. Hunnene veier rundt 24–60 kg og hannene 40–80 kg, med betydelig geografisk variasjon.

Arten har tydelig kjønnsdimorfisme. Pelsfarge og tegninger varierer mer mellom kjønnene enn hos de fleste afrikanske antiloper. Hunnene er vanligvis rødbrune, mens voksne hanner ofte blir mørkebrune eller grålige. Hvite flekker og korte striper finnes i ansiktet, på halsen, beina og flankene, men enkelte sørlige bestander har svært få tegninger på sidene. Kjønnene ligner mer på hverandre som unge, mens hannene blir mørkere med alderen.

Bare hannene har horn; de danner én spiral og kan bli omtrent 55 cm lange. Hornene begynner vanligvis å utvikle seg omkring ti måneders alder, og den første spiralvridningen dannes etter hvert som hannen blir kjønnsmoden. Hornene fortsetter å vokse i flere år.

Taksonomien til skriftantilopene er fortsatt omdiskutert. En genetisk studie fra 2018 støttet en inndeling i to arter, med Tragelaphus scriptus i det nordvestlige Afrika og T. sylvaticus over store deler av det sørøstlige Afrika. En nyere studie fra 2024, som kombinerte genetiske data med forskjeller i hodeskallen, konkluderte derimot med at de to formene best kan behandles som én art, T. scriptus.

Mammal Diversity Database v2.5 anerkjenner likevel fortsatt Tragelaphus sylvaticus og T. scriptus som to arter. Genetiske studier viser klare forskjeller mellom de nordlige og sørlige bestandene; spørsmålet er først og fremst om forskjellene er store nok til å regne dem som to arter.

Sørlig skriftantilope lever der tett vegetasjon gir pålitelig skjul, fra regnskog og fjellskog til elveskog, kratt, skoglandskap og mosaikker mellom skog og gressmark. Arten holder seg vanligvis nær busker, siv eller skogkanter og finnes fra lavlandet til høyereliggende områder.

Skjul er helt sentralt i artens levevis. Skriftantiloper hviler ofte inne i tett vegetasjon om dagen og trekker ut i mer åpne partier når lysnivået faller. De kan klare seg overraskende nær bosetting og dyrket mark dersom nok kratt eller elvenær vegetasjon finnes, men tilpasser gjerne aktiviteten for å unngå mennesker.

Sørlig skriftantilope er først og fremst en bladeter. Den velger blader, skudd, urter, blomster og andre bredbladete planter, og spiser også nedfallsfrukt og andre sesongbetonte plantedeler. Gress er vanligvis mindre viktig enn bladføde.

Det brede plantekostholdet gjør at arten kan leve i mange forskjellige vegetasjonstyper. Den spiser som regel nær nok tett vegetasjon til å trekke seg raskt tilbake dersom den blir forstyrret, så plasseringen av maten er ofte like viktig som selve plantearten.

Skriftantiloper er mest aktive rundt daggry og skumring og gjennom natten. I rolige områder kan de også spise på dagtid, mens bestander som utsettes for mye menneskelig forstyrrelse kan bli tydelig mer nattaktive. Mye av dagen tilbringes hvilende i tett vegetasjon.

Hvor mye de beveger seg kan endre seg tydelig med årstiden. Studier fra det sørlige Afrika beskriver svært begrensede bevegelser i tørketiden, mens dyrene bruker større områder i den varme og våte årstiden når mat, vann og tett vegetasjon finnes flere steder. Dette passer godt med artens generelle strategi: den kan utnytte mange typer leveområder, men beveger seg helst ikke langt fra pålitelig skjul.

Skriftantiloper er blant de minst flokklevende afrikanske antilopene. Voksne dyr observeres vanligvis alene, selv om hunner kan følges av kalver og små midlertidige grupper kan oppstå der ressurser er samlet. Leveområdene overlapper betydelig. I sørafrikansk dalbuskskog er det for eksempel målt leveområder på omkring 32–34 hektar hos hanner og 12–14 hektar hos hunner, men størrelsen varierer svært mye mellom landskap.

Det tilsynelatende enslige levesettet skjuler en mer kompleks sosial organisering. Detaljerte studier fra Uganda viste at beslektede hunner brukte mye av de samme områdene og dannet løse familiegrupper, selv om de sjelden gikk samlet som en flokk. Hos voksne hanner finnes det heller ikke en enkel rangordning der den eldste automatisk dominerer alle andre. Voksne hanner kan i stedet forsvare kjerneområder, mens yngre hanner danner løse ungkarsgrupper og etter hvert utfordrer territorieholdere.

Møter mellom hanner avgjøres ofte uten kamp. Ved konfrontasjon kan en hann stille seg med bredsiden til, med reist ryggkam, krummet rygg, bakoverrettede ører og stivbeint gange, mens rivalene beveger seg rundt hverandre og vurderer hverandre. I de ugandiske studiene dokumenterte forskerne også en særpreget atferd de kalte «eskortering»: en territoriell hann kunne følge en inntrenger rolig mot utkanten av området i stedet for å gå rett til fysisk angrep. Direkte hornkamper forekommer, men er langt sjeldnere enn slike ritualiserte møter.

Unge hanner sprer seg gjerne lenger fra fødestedet enn hunnene. Det betyr at hunner i samme område kan forbli nærmere beslektet over tid, noe som bidrar til den tydelige lokale slektskapsstrukturen som er funnet hos arten.

Leopard (Panthera pardus) er en særlig viktig predator på skriftantilope. Sammenlignende studier fra Afrika viser at skriftantilope er blant leopardens tydelig foretrukne byttedyr, og i enkelte sørafrikanske landskap er den blant artene som tas aller oftest. Løve (Panthera leo), flekkhyene (Crocuta crocuta), afrikansk villhund (Lycaon pictus) og krokodiller tar også arten der utbredelsesområdene overlapper.

Når fare oppdages, står dyret gjerne helt stille eller trekker seg inn i tett vegetasjon fremfor å stole på en lang flukt over åpent terreng. Den hvite undersiden av halen kan bli svært synlig når halen løftes under flukt. Tett skjul er derfor både habitat og forsvar. Voksne hanner kan bruke hornene dersom fluktveien er blokkert, mens nyfødte kalver først og fremst beskyttes ved å ligge skjult og være lite synlige.

Paring kan forekomme gjennom hele året, med lokale topper knyttet til nedbør og mattilgang. Når en hunn er i brunst, kan en hann forsvare området rundt henne mot rivaler. Drektigheten varer omtrent seks måneder og resulterer vanligvis i én kalv som veier rundt 4 kg.

Den nyfødte kalven har en tydelig skjuleperiode. Den tilbringer lange perioder i tett vegetasjon mens moren kommer tilbake med jevne mellomrom, og enkelte beskrivelser oppgir at den ikke regelmessig følger moren ut i mer åpne områder før den er omkring fire måneder gammel. Moren stimulerer urinering og avføring hos kalven og kan spise avføringen, noe som reduserer luktspor rundt skjulestedet.

Detaljerte feltobservasjoner har vist at dieøkter vanligvis varer omkring 5–10 minutter og forekommer omtrent 2–5 ganger i døgnet. Avvenningen skjer gjerne ved 4–6 måneders alder. I den samme langvarige studien fra Uganda ble det i ett tilfelle observert en voksen hann som lot en kalv søke ly mellom beina hans og holdt andre hanner unna. Forskerne kjente både hannen og moren godt og vurderte hannen som sannsynlig far til kalven. Observasjonen viser at slik farsomsorg kan forekomme, men den er ikke kjent som typisk for arten.

Hunner kan formere seg igjen forholdsvis raskt når forholdene er gode, og ungdyrene fortsetter å være knyttet til moren etter skjuleperioden. Kjønnsmodningen nås før hannene har fullført hornutviklingen; hornene fortsetter å vokse i flere år.

Skriftantiloper kan leve bemerkelsesverdig nær mennesker der tett vegetasjon fortsatt finnes, men økt forstyrrelse gjør dem vanligvis mer nattaktive. Arten brukes som matressurs i deler av utbredelsen og forvaltes også som vilt på private eiendommer i det sørlige Afrika.

Voksne hanner har lenge hatt rykte på seg i sørafrikansk jakttradisjon for kraftig forsvarsatferd når de er såret eller trengt opp i et hjørne. Dette ga opphav til det historiske kallenavnet «poor man’s buffalo», en sammenligning med afrikabøffel (Syncerus caffer). Kallenavnet viser til denne forsvarsreaksjonen; ellers er arten vanligvis sky og unnvikende.

Flytting av dyr som del av viltforvaltning kan styrke lokale bestander, men det er viktig å ta hensyn til hvor dyrene kommer fra fordi det finnes tydelige genetiske forskjeller mellom bestandene i ulike deler av Afrika.

På denne siden behandles sørlig skriftantilope som Tragelaphus sylvaticus, i tråd med Mammal Diversity Database. IUCNs rødliste behandler foreløpig de sørlige bestandene innen den bredere arten Tragelaphus scriptus, som er vurdert som livskraftig. Derfor vises også livskraftig på denne siden, og statusfeltet lenker til IUCNs vurdering av T. scriptus; dette er ikke en egen global vurdering av T. sylvaticus.

Den sørafrikanske regionale vurderingen behandler sørlig skriftantilope som livskraftig. Arten er fortsatt vidt utbredt i egnede områder med tett vegetasjon og finnes i mange verneområder, selv om tettheten varierer betydelig mellom landskap.

Lokale bestander kan likevel gå tilbake der kratt, skogkanter og elvenær vegetasjon ryddes eller fragmenteres, eller der uttaket blir høyt. Tett vegetasjon langs elver og mellom større leveområder fungerer både som skjul og ferdselsveier. Fordi taksonomien fortsatt er uavklart og bestandene viser tydelige genetiske forskjeller mellom ulike deler av Afrika, bør man også ta hensyn til dyrenes opprinnelse når de flyttes.