Ellipsevannbukk

Ellipsevannbukk (Kobus ellipsiprymnus) er en stor og kraftig antilope med lang kropp, tykk hals og grov, raggete pels. Voksne dyr har en hode- og kroppslengde på omkring 177–235 cm, en skulderhøyde på 120–136 cm og veier omtrent 160–300 kg. Hannene er i gjennomsnitt rundt en fjerdedel større enn hunnene og blir gjerne mørkere og kraftigere med alderen.

Pelsen varierer fra rødbrun til gråspraglet og danner en kort man langs halsen. Begge kjønn har hvit mule, lyse tegninger over øynene og en kremfarget flekk på strupen. De nederste delene av beina er mørke, med hvite ringer over klovene. Bare hannene har horn. Disse er kraftig riflede, svinger bakover før de bøyer seg framover og måler vanligvis 50–90 cm, mens særlig store horn kan nærme seg én meter.

Det regnes vanligvis med to underarter. Ellipsevannbukk (Kobus ellipsiprymnus ellipsiprymnus) har den tydelige hvite ellipsen rundt bakparten, mens defassavannbukk (K. e. defassa) har et bredt og nesten sammenhengende hvitt felt på begge sider av halen.

Ellipseformen finnes hovedsakelig i det sørøstlige Afrika, mens defassaformen er utbredt gjennom store deler av Vest-, Sentral- og Nordøst-Afrika. Utbredelsesområdene møtes i deler av Øst-Afrika. Genetiske studier viser tydelige forskjeller mellom formene, men hybridisering forekommer også i smale kontaktsoner der de møtes: underartene kan krysse seg og få avkom med mellomliggende kjennetegn. Enkelte klassifikasjoner har behandlet dem som egne arter, men dagens Mammal Diversity Database og IUCN inkluderer begge i Kobus ellipsiprymnus.

Ellipsevannbukk er sterkt knyttet til permanent eller pålitelig overflatevann. Arten foretrekker fuktig gressmark, flomsletter, åpen savanne, savanneskog og mosaikker av skog og savanne nær elver, innsjøer og permanente vannhull. I tørrere landskap kan utbredelsen trekke seg markant inn mot vassdragene.

Til tross for navnet lever vannbukken ikke i vann, men den er en god svømmer og går gjerne ut i elver eller innsjøer når den forsøker å komme unna fare. Den sterke vannavhengigheten gjør sammenhengende elve- og våtmarkshabitater særlig viktige under alvorlige tørkeperioder.

Ellipsevannbukk er først og fremst en gresseter og er uvanlig effektiv til å fordøye grovt og fiberrikt gress som mange andre antiloper utnytter dårligere. Kosten blir mer variert når gresskvaliteten faller, og urter, blader og noe frukt kan da supplere gresset.

Kostholdet varierer også mellom de to formene og med årstiden. Studier av defassavannbukk har vist betydelig beiting på løv og busker i tørre perioder, noe som viser at arten ikke er en helt rendyrket gresseter når forholdene blir vanskelige.

Ellipsevannbukker er mest aktive i de kjøligere delene av døgnet, særlig om morgenen og sent på ettermiddagen, men de beiter også etter mørkets frembrudd. De varmeste timene tilbringes ofte hvilende i skygge eller tett vegetasjon nær vann.

Vannbehovet er uvanlig høyt for en stor afrikansk antilope. Studier har vist at vannbukken trenger å drikke mye og tåler dårlig lange perioder med begrenset vanntilgang, noe som forklarer hvorfor arten sjelden beveger seg langt fra pålitelig overflatevann. Når den forstyrres, kan den trekke mot tett vegetasjon eller vann fremfor bare å bevege seg ut over åpent terreng.

Hunner og ungdyr danner løse flokker der sammensetningen skifter ofte. De fleste gruppene består av færre enn ti dyr, men langt større ansamlinger kan oppstå der mat og vann er konsentrert. Unge hanner forlater hunnflokkene og samler seg i ungkarsgrupper, der alder og styrke påvirker den sosiale posisjonen.

Hannsystemet varierer sterkt med bestandstetthet og habitat. Voksne okser kan forsvare helårsterritorier i gode områder nær vann, men territorieholdere utgjør ikke nødvendigvis flertallet av hannene. I den svært tette bestanden ved Lake Nakuru var bare omkring 7 % av de voksne hannene territorieholdere til enhver tid. Omtrent 9 % var såkalte satellitthanner, som oppholdt seg i territorier holdt av andre hanner, mens de øvrige 84 % levde som ungkarshanner. Omtrent halvparten av territorieholderne tolererte én eller flere slike hanner innenfor territoriet.

Territorielle hanner bruker kroppsholdning og luktmarkering for å markere tilstedeværelse og forsøker å pare seg med mottakelige hunner som beveger seg gjennom området, men de kan ikke holde en hunnflokk permanent. Møter mellom jevnstore okser kan bli svært intense og føre til alvorlige skader, mens de fleste hannene aldri etablerer et eget territorium.

Reproduksjon kan forekomme gjennom hele året der mat og vann er tilgjengelig. I Kruger nasjonalpark og Hluhluwe–iMfolozi Park blir likevel de fleste kalvene født mellom oktober og mars. Etter en drektighet på omtrent 264–280 dager føder hunnen normalt én kalv; tvillinger er svært sjeldne.

Hunnen forlater flokken når hun skal føde, og kalven holder seg skjult i høyt gress eller tett undervegetasjon de første tre til fire ukene. Moren kommer jevnlig tilbake for å die og stelle den før kalven gradvis begynner å følge henne. Avvenning skjer etter omkring sju til ni måneder.

Hunnene kan komme i brunst flere ganger gjennom året og kan bli drektige allerede ved den første brunsten etter en fødsel. Dette er dokumentert hos defassavannbukk og forklarer hvordan hunnene kan få forholdsvis korte intervaller mellom kalvene når forholdene er gode. Hunner blir kjønnsmodne omkring to til tre års alder. Hannene kan bli kjønnsmodne tidligere, men får vanligvis ikke reell tilgang til paring før de er rundt seks til sju år og sterke nok til å etablere et territorium.

Ellipsevannbukker er fullvoksne ved omkring tre til fire års alder. Levealderen i naturen er dårligere dokumentert enn i fangenskap; AnAge oppgir et dokumentert maksimum på omkring 30 år for et viltfødt individ som levde resten av livet i fangenskap.

Huden og den raggete pelsen dekkes av et oljete og moskusduftende sekret som gir vannbukker den karakteristiske lukten. Til tross for den sterke lukten tas vannbukker regelmessig av flere store rovdyr.

Løve (Panthera leo) er en særlig viktig predator. Studier oppsummert i den regionale vurderingen fra 2025 viste at løver stod bak 60–80 % av de registrerte tilfellene der vannbukk ble tatt av rovdyr i Mpumalanga og KwaZulu-Natal. Flekkhyene (Crocuta crocuta), leopard (Panthera pardus), afrikansk villhund (Lycaon pictus), gepard (Acinonyx jubatus) og nilkrokodille (Crocodylus niloticus) er også dokumenterte predatorer, og kalver og svekkede voksne er generelt mest utsatt.

Vannbukker brukes som kjøtt, trofédyr og i handel med levende dyr. I det sørlige Afrika er de vanlige på mange private reservater og viltfarmer, der flytting av dyr har utvidet forekomsten og etablert bestander både innenfor og utenfor det historiske utbredelsesområdet.

Godt regulert troféjakt regnes ikke som en viktig trussel mot ellipsevannbukk, men ukontrollert uttak og ulovlig jakt for kjøtt har bidratt til tilbakegang andre steder. Flytting av dyr mellom eiendommer krever også varsomhet: Når de to underartene settes ut utenfor sine naturlige områder, kan de komme i kontakt og hybridisere på steder der dette ellers ikke ville ha skjedd.

Ellipsevannbukk er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, selv om den globale bestanden regnes som synkende og arten har forsvunnet fra deler av sitt tidligere utbredelsesområde. Defassavannbukk (Kobus ellipsiprymnus defassa) er vurdert separat som nær truet med synkende bestandstrend.

Den regionale vurderingen fra 2025 for ellipsevannbukk i Sør-Afrika, Eswatini og Lesotho beholdt kategorien livskraftig og en stabil regional trend. Den beholdt anslag fra 2012–2015 på omtrent 20 560–25 704 dyr innenfor det naturlige sørafrikanske utbredelsesområdet, tilsvarende rundt 14 392–17 993 kjønnsmodne individer.

Lokale bestander kan likevel gå tilbake på grunn av tap av leveområder, jakt, gjengroing, store flåttbelastninger og alvorlig tørke. I Hluhluwe–iMfolozi Park gikk bestanden for eksempel fra omkring 1 400 dyr i 1971 til omtrent 120 i 2016. Kruger nasjonalpark og iSimangaliso Wetland Park er fortsatt viktige kjerneområder, og bevaring av elvekorridorer, våtmarker og vannrike leveområder er særlig viktig for denne vannavhengige antilopen.