Fjellrørbukk

Fjellrørbukk (Redunca fulvorufula) er den minste av de tre rørbukkartene. Den har en hode- og kroppslengde på omtrent 100–136 cm, er rundt 65–76 cm høy ved skulderen og veier cirka 19–38 kg. Hannene er vanligvis større enn hunnene.

Pelsen er grå til gråbrun, med lys underside og hvit underside på den buskete halen. Begge kjønn har en mørk kjertelflekk under hvert øre. Bare hannene har horn; de er korte, kraftig riflede og bøyer seg framover nær spissene. Sammenlignet med storrørbukk (Redunca arundinum) er fjellrørbukken mindre, kortere i beina og langt sterkere knyttet til steinete høyereliggende terreng.

Tre geografisk adskilte former regnes vanligvis inn i arten: sørlig fjellrørbukk (Redunca fulvorufula fulvorufula), Chanlers fjellrørbukk (R. f. chanleri) i Øst-Afrika og Adamawa-fjellrørbukk (R. f. adamauae) i Kamerun og Nigeria.

Groves & Grubb foreslo å behandle enkelte av disse formene som egne arter, men Mammal Diversity Database v2.5 beholder både chanleri og adamauae innen Redunca fulvorufula. De tre formene er likevel geografisk isolert fra hverandre i vidt adskilte fjellsystemer.

Fjellrørbukken lever i bratte åssider, steinete fjellgressland og åpen høyereliggende skog, vanligvis der gress, kupert terreng og nærliggende skjul forekommer sammen. Den globale utbredelsen er naturlig oppdelt mellom adskilte fjellsystemer. Sørlig fjellrørbukk forekommer opp til omtrent 2 200 meter i Drakensberg, mens Chanlers fjellrørbukk er registrert helt opp mot 5 000 meter på Kilimanjaro.

Skråninger, steinutspring og kupert terreng er viktige deler av leveområdet. Studier av østafrikansk fjellrørbukk har vist at tilgang til bratte skråninger med gode fluktmuligheter påvirker kvaliteten på hannterritorier. Dyrene samler seg derfor særlig der godt beite finnes nær terreng som gir rask flukt fra rovdyr.

Fjellrørbukken lever hovedsakelig av gress, supplert med små mengder urter og annen lav vegetasjon. I motsetning til mange andre antiloper, skifter den i liten grad over til helt andre plantetyper når de foretrukne gressartene blir knappere. Dette kan få tydelige sesongmessige følger. I sørafrikansk gressland faller næringskvaliteten på beitet om vinteren, og dyrene kan tape betydelig kroppsvekt fremfor å vandre langt til rikere områder. Grønn vegetasjon dekker mye av væskebehovet, men tilgang til vann blir viktigere under tørre forhold.

Fjellrørbukker kan være aktive gjennom hele døgnet, men beitingen er konsentrert til tidlig morgen og sen ettermiddag og kan fortsette etter mørkets frembrudd. De varmeste timene tilbringes ofte hvilende i skygge, mellom steiner eller på skråninger med god oversikt.

Når fare oppdages, er den første reaksjonen ofte å krype sammen eller ligge helt stille og stole på kamuflasjen fremfor å flykte med en gang. Dersom dyrene presses til å løpe, spretter de raskt over bratt terreng og gir ofte et skarpt plystresignal. Slike vokaliseringer brukes både som varsling og av territorielle hanner, som også bruker kroppsholdning og luktmarkeringer til å kommunisere med andre individer.

Hunner og ungdyr lever vanligvis i små og skiftende familiegrupper på omtrent tre til seks dyr, selv om midlertidige ansamlinger på opptil omkring 30 dyr er dokumentert. Tilhørigheten er ikke fast, og dyr kan flytte mellom nabogrupper. Unge hanner danner ungkarsgrupper etter at de forlater hunngruppene.

Voksne hanner, vanligvis fra omkring to og et halvt års alder, blir enslige og territorielle. De vokter ikke et fast harem, men forsvarer gode leveområder og undersøker hunnene som beveger seg gjennom territoriet for å se om de er i brunst.

Fjellrørbukker er forholdsvis stedbundne. Individer og familiegrupper bruker stabile leveområder, mens voksne hanner forsvarer permanente territorier der størrelsen varierer med gresskvalitet, skjul og bestandstetthet.

Et hannterritorium kan overlappe leveområdene til flere hunngrupper. Territoriene i sørafrikanske studier er ofte omkring 15–48 hektar, mens familiegruppenes leveområder kan overlappe flere hannterritorier. Dermed kan hunnene bevege seg mellom ulike hanner samtidig som de holder seg innen kjente fjellområder.

Leopard (Panthera pardus) og karakal (Caracal caracal) er dokumenterte predatorer på fjellrørbukk i det sørlige Afrika, og ungdyr kan også være utsatt for mindre rovdyr som svartryggsjakal (Lupulella mesomelas). Økt predasjon fra mellomstore rovdyr er foreslått som en mulig medvirkende årsak til enkelte lokale tilbakeganger, men dette er fortsatt dårlig dokumentert.

Betydningen av predasjon varierer tydelig mellom områder. I en langtidsstudie ved Sterkfontein Dam Nature Reserve i Sør-Afrika ble 43 døde fjellrørbukker registrert, og 32 av dem døde av nedkjøling etter et kraftig snøfall i september 2001. Det tilsvarte omtrent 51 % av bestanden på det tidspunktet. For en liten og stedbunden fjellantilope kan ekstremvær dermed i enkelte år gi langt større dødelighet enn rovdyr.

Reproduksjonsmønsteret varierer geografisk. Chanlers fjellrørbukk i Øst-Afrika kan formere seg gjennom hele året, men fødslene topper seg i regntiden fra mars til mai. Sørafrikanske bestander er mer sesongpregede, med en tydelig fødselstopp fra oktober til desember rundt sommerregnet.

Etter en drektighet på omtrent åtte måneder føder hunnen én kalv. Den nyfødte ligger skjult i tett gress eller annet dekke i opptil omtrent fire uker og er avhengig av å ligge stille og kamuflert mens moren kommer tilbake for å die.

Hunner kan få sin første brunst fra omkring ett års alder, selv om modenheten varierer med kondisjon. Hanner kan bli kjønnsmodne i løpet av det andre leveåret, men blir vanligvis drevet ut av fødegruppen før de kan konkurrere med voksne territorielle hanner. De tilbringer deretter en periode i ungkarsgrupper og etablerer som regel egne territorier fra omtrent to og et halvt års alder.

Levealderen i naturen er ikke godt dokumentert, men AnAge oppgir opptil omkring 12 år i naturen og et dokumentert maksimum på 15 år i fangenskap.

Fjellrørbukk forekommer både i verneområder og på privat grunn og inngår i privat viltforvaltning og troféjakt i det sørlige Afrika. Provinsvise tillatelsessystemer regulerer lovlig jakt, og dyr flyttes også mellom egnede private viltområder og reservater.

Slik forvaltning kan støtte bevaring når leveområdene opprettholdes og uttaket er bærekraftig, men krever nøye bestandsovervåking. Fordi fjellrørbukken er stedbunden og lever i forholdsvis små lokale bestander, kan et høyt jaktuttak raskt redusere en bestand. Flytting av dyr må også følges opp for å avklare om nye bestander faktisk etablerer seg.

Fjellrørbukken er klassifisert som sterkt truet på IUCNs rødliste. Den globale vurderingen publisert i 2017 anslo omkring 16 000 dyr i vidt adskilte bestander og dokumenterte en kraftig samlet tilbakegang. I Sør-Afrika var bestanden anslått å ha gått tilbake med omkring 55 % i løpet av de foregående 15 årene.

Sørlig fjellrørbukk (Redunca fulvorufula fulvorufula) er også regionalt sterkt truet i Sør-Afrika, Lesotho og Eswatini. Den regionale vurderingen brukte data fra 2013 og anslo minst 10 214–13 669 kjønnsmodne dyr på vernet og privat grunn, mens langtidsdata fra verneområder tydet på en tilbakegang på omtrent 61–73 % mellom 1998 og 2013.

Tap og forringelse av leveområder, menneskelig bosetting og ulovlig jakt er viktige belastninger gjennom det oppstykkede utbredelsesområdet. I Sør-Afrika er økende bosetting, krypskyting og jakt med hunder blant de viktigste driverne bak tilbakegangen. Forstyrrelse og konkurranse fra husdyr kan redusere tilgangen på godt gressland i andre deler av utbredelsen.

Tørke er en annen viktig bekymring fordi fjellrørbukker nødig forlater kjente leveområder når beitet forringes. Langvarige tørkeperioder kan redusere kondisjon, reproduksjon og overlevelse.

Bevaring av fjellrørbukk er avhengig av sammenhengende områder med steinete gressland som gir både beite og terreng med gode fluktmuligheter. Vernede fjellområder er fortsatt avgjørende, men store deler av bestanden finnes også på privat grunn, noe som gjør langsiktig samarbeid med grunneiere viktig.

Lovlig jakt bør baseres på lokal bestandsovervåking fremfor brede regionale anslag, og dyr som flyttes til nye områder må følges opp for å se om nye bestander faktisk etablerer seg. Å redusere ulovlig jakt med hunder og begrense forstyrrelser fra husdyr i viktige fjellområder er sentrale tiltak der arten går tilbake.

De tre hovedformene er geografisk isolerte og kan ha viktige genetiske forskjeller. Bedre genetiske studier av de ulike bestandene vil gjøre det lettere å planlegge flytting av dyr og unngå at bevaringstiltak blander bestander som har vært adskilt over lang tid.