Steinkobbe

Steinkobbe (Phoca vitulina) er en kompakt ekte sel som lever langs tempererte til arktiske kyster på den nordlige halvkule. Voksne dyr er vanligvis omtrent 1,5–1,9 m lange og veier ofte rundt 80–130 kg, selv om størrelsen varierer geografisk og hannene gjerne er noe større enn hunnene. Pelsen varierer fra lys grå eller gulbrun til mørk brun eller nesten svart og er dekket av flekker, ringer og marmorering som varierer mye mellom individer.

Det runde hodet, den korte snuten og de store øynene gir arten en mer kompakt profil enn haverten (Halichoerus grypus). Som andre ekte seler kan steinkobben ikke dreie baklemmene inn under kroppen og beveger seg derfor på land ved å bukte kroppen framover framfor å gå på alle fire.

Tre underarter anerkjennes i dag. Phoca vitulina vitulina omfatter alle atlantiske steinkobber, fra det vestlige Nord-Atlanteren gjennom Europa og inn i Østersjøen og det arktiske Atlanterhavet. P. v. richardii finnes i Nord-Stillehavet, inkludert dyrene fra California som er fotografert på denne siden, mens P. v. mellonae er en liten ferskvannsform begrenset til Ungava-regionen i det nordlige Canada.

Den vestatlantiske formen som tidligere ble kalt P. v. concolor regnes ikke lenger som en egen underart. Genetiske analyser viste at formen var parafyletisk, og de morfologiske forskjellene var ikke store nok til å støtte underartsstatus. Alle atlantiske bestander regnes derfor nå til P. v. vitulina.

Langs fastlands-Norge finnes steinkobbe langs hele kysten fra Østfold til Finnmark. Arten bruker både skjermede og eksponerte kystområder, blant annet fjorder, bukter, estuarier og grunne kystfarvann. På land hviler den på skjær, sandbanker, tidevannsflater og andre relativt uforstyrrede lokaliteter.

Svalbard-bestanden er verdens nordligste steinkobbebestand og har sitt historiske kjerneområde ved Prins Karls Forland, men forekommer nå også fast flere andre steder på vest- og nordvestsiden av Spitsbergen. Tilgang til trygge hvileplasser er avgjørende under fødsel, diegivning og hårfelling.

Steinkobben lever hovedsakelig av fisk, supplert med blekksprut, krepsdyr og andre marine virvelløse dyr. Hvilke fiskearter som dominerer varierer mye mellom områder og årstider fordi steinkobben utnytter byttedyr som er lokalt tallrike og av passende størrelse.

Steinkobben jakter vanligvis alene og bruker flere utfyllende måter å finne og fange bytte på. Den kan forfølge fisk aktivt i åpent vann, søke nær bunnen og rundt strukturer der fisk samler seg, og bruke de svært spesialiserte værhårene til å registrere små vannbevegelser.

Eksperimenter har vist at steinkobber kan følge hydrodynamiske spor etter svømmende dyr også etter at dyret eller gjenstanden som skapte sporet har passert. Dermed kan de finne informasjon om bytte når sikten er dårlig om natten, på dypet eller i grumsete vann. En studie av fangstmekanikk publisert i 2014 viste også at steinkobben kan gripe byttet med tennene eller suge det kraftig inn i munnen, og til og med sprute vann mot skjult bytte for å løsne det før den bruker sugekraft.

Det meste av næringssøket skjer langt grunnere, men steinkobber kan gjøre ekstreme dykk. En telemetristudie publisert i 2020 fra Sør-Grønland registrerte fire dyr som dykket dypere enn 575 m, og det dypeste dykket nådde 631 m. Dykk dypere enn 400 m utgjorde under 1 % av alle registrerte dykk.

Steinkobber samler seg sosialt på land. Langs norskekysten kan hvilegruppene bestå av alt fra noen titalls dyr til kolonier på flere hundre. Aktiviteten foregår både dag og natt og påvirkes av tidevann, mattilgang, vær og forstyrrelser.

Arten er kjent for sterk stedtrofasthet, særlig rundt kasteområder, der ungene fødes, og hårfellingsområder, men individene kan likevel bevege seg langt. En norsk sporingsstudie publisert i 2026 fulgte 26 steinkobber merket i Skagerrak. Over halvparten brukte hvileplasser utenfor området der de var merket, og enkelte individer svømte mellom Norge, Sverige og Danmark. Selene kan dermed være stedtro mot bestemte hvileplasser samtidig som de beveger seg på tvers av fylkes- og landegrenser.

Under hårfellingen fra sensommeren ligger voksne dyr særlig mye på land. Den høyere hudtemperaturen på land gjør at pelsfornyelsen kan gå raskere enn dersom dyrene tilbringer den samme tiden i kaldt sjøvann.

Predasjon på steinkobbe varierer sterkt mellom regioner. Spekkhogger (Orcinus orca) er en viktig predator i enkelte kystsystemer. Langtidsobservasjoner fra Norge har identifisert stabile spekkhoggergrupper som gjentatte ganger jakter både steinkobbe og havert nær land, og som tar både unge og voksne seler. Store haier er også viktige predatorer i deler av Stillehavet og Nord-Atlanteren.

Risikoen kan påvirke både når og hvor selene oppholder seg i vannet og bruker hvileplassene på land. Steinkobber kan øke tiden på land når spekkhoggere er aktive i nærheten, noe som viser at rovdyr kan forme atferden selv der faktiske angrep er forholdsvis sjeldne.

Hunnene får normalt én unge i året. Langs norskekysten fødes ungene hovedsakelig rundt midten av juni. De har allerede felt det meste av fosterpelsen før fødselen, kan svømme svært tidlig og dies intensivt i noen få uker før de begynner å klare seg selv.

Paringen skjer i vannet etter dieperioden. Hannene konkurrerer om områder nær hunnene og fremfører lavfrekvente undervannslyder under konkurranse og kurtise. Hannene kan bruke samme sted i timevis og gjenta «sangen» under korte dykk, og store dominante hanner produserer gjerne dypere og lengre signaler.

Etter befruktning følger forsinket implantasjon, slik at embryoet ikke fester seg i livmorveggen med en gang. Den samlede drektigheten varer rundt 9–11 måneder. Ungene får all direkte omsorg fra moren. Dieperioden er ofte fire til seks uker i godt undersøkte bestander, mens den langs norskekysten kan være kortere, omkring to til tre uker. Kjønnsmodenhet nås vanligvis fra rundt fireårsalderen, med geografisk variasjon. Steinkobber kan leve i mer enn 30 år; i øst-atlantiske bestander er hunner registrert opptil 36 år gamle og hanner opptil 31 år.

Steinkobbe er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. På Norsk rødliste for arter 2021 er bestanden i Fastlands-Norge også vurdert som livskraftig. Arten finnes langs hele norskekysten, og i 2026 ble den samlede fastlandsbestanden anslått til omtrent 10 000 individer.

På Svalbard er steinkobben vurdert separat som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021 på grunn av den svært lille og isolerte bestanden. I 2021 ble bestanden beregnet til omtrent 1 345 reproduksjonsdyktige individer. Genetiske studier viser lav genetisk variasjon og tegn til innavl, samtidig som utbredelsen på Svalbard har økt siden den forrige større tellingen.

På fastlandet drukner et ukjent antall steinkobber som bifangst i fiskeredskap, og jakt utgjør en regulert menneskeskapt dødelighet. Lokale bestander kan også påvirkes av forstyrrelser på viktige hvile-, kaste- og hårfellingsplasser. Europeiske steinkobbebestander har tidligere blitt rammet hardt av virusepidemier, blant annet i 1988 og 2002.

Svalbard-bestanden er først og fremst sårbar fordi den er liten, isolert og genetisk lite variert. Klimaoppvarmingen i Arktis har så langt ikke vært entydig negativ for denne bestanden; mer isfrie kystområder kan være gunstige for en art som er avhengig av land og åpent vann. Den lille bestandsstørrelsen gjør likevel at sykdom, tilfeldige hendelser eller nye menneskelige påvirkninger kan få relativt stor effekt.

Steinkobben på fastlandet forvaltes gjennom bestandsmål, tellinger og kvoteregulert jakt. Det norske bestandsmålet tilsvarer omtrent 7 000 dyr telt på land under hårfellingen; fordi ikke alle selene ligger på land samtidig, er den totale bestanden større. For 2026 ble det anbefalt en samlet jaktkvote på 469 steinkobber.

Sporingen fra Skagerrak viser samtidig at steinkobbene ofte beveger seg mellom fylker og land. Genetisk kartlegging kan bidra til å avgrense bestander etter biologiske forbindelser framfor bare administrative grenser. Svalbard-bestanden er fredet og overvåkes særskilt på grunn av den lave bestandsstørrelsen og isolasjonen.