Nilkrokodille

Nilkrokodillen (Crocodylus niloticus) er Afrikas største nålevende krypdyr og en av verdens største krokodiller. Voksne hanner blir ofte omkring 3,5–5 meter lange, mens hunnene vanligvis er mindre og måler omtrent 2,4–3,8 meter. Vekten varierer mye med kjønn, alder og kroppskondisjon: voksne hunner kan veie rundt 100–300 kg og store hanner 225–750 kg. Eksepsjonelt gamle hanner kan bli mer enn 5 meter lange og nærme seg 1 000 kg, men slike dyr er sjeldne.

Øyne, ører og nesebor sitter høyt på hodet, slik at krokodillen kan ligge nesten helt under vann og samtidig følge med på vannkanten. Den kraftige halen står for mesteparten av fremdriften i vannet, mens huden langs ryggen er forsterket med beinplater. Beina er forholdsvis korte, men sterke nok til effektiv bevegelse på land.

Navnet «nilkrokodille» omfattet tidligere flere afrikanske bestander enn det gjør i dag. Genetiske studier, blant annet DNA fra historiske og mumifiserte individer, bidro til at ørkenkrokodille (Crocodylus suchus) igjen ble anerkjent som en egen art i 2011. Reptile Database behandler fortsatt C. niloticus og C. suchus som separate arter.

Crocodylus suchus finnes over store deler av Vest-Afrika og deler av Sentral-Afrika, og eldre funn fra disse områdene kan derfor ikke automatisk regnes som nilkrokodille. Den moderne avgrensningen av C. niloticus er først og fremst knyttet til det østlige, sentrale og sørlige Afrika, med isolerte bestander nordover langs Nilen.

Nilkrokodiller lever i elver, innsjøer, vannmagasiner, sumper, elvemunninger og andre permanente eller sesongavhengige våtmarker. Arten tåler svært ulike ferskvannsforhold, kan gå inn i brakkvann og dukker enkelte ganger opp i kystnære miljøer.

Den er avhengig av egnede bredder for soling og reirbygging, i tillegg til vann som er dypt nok til å gi skjul. Tørke, endret vannføring og tap av naturlige strandsoner kan derfor påvirke en bestand selv om det fortsatt finnes åpent vann.

Kostholdet endres tydelig med kroppsstørrelsen. Nyfødte og små ungdyr tar insekter, krepsdyr, amfibier og småfisk. Større ungdyr og voksne spiser fisk, reptiler, fugler og pattedyr. Antiloper er typiske store byttedyr, og svært store krokodiller kan også ta dyr som sebra og bøffel ved vannkanten. Som vekselvarme dyr har krokodiller et relativt lavt stoffskifte og kan klare seg lenge mellom store måltider.

Forholdet mellom fisk og landlevende byttedyr varierer sterkt mellom ulike områder. Ved Lake St Lucia i Sør-Afrika viste forskning at fisk utgjorde hoveddelen av dietten hos større ungdyr og voksne krokodiller, fulgt av krepsdyr. I deler av Øst-Afrika kan store pattedyr være langt mer fremtredende i kosten. Forskjellen viser hvor fleksibel arten kan være når det lokale byttetilbudet varierer.

Nilkrokodillen er først og fremst en bakholdsjeger. Den venter med kun øyne og nesebor over vannet, nærmer seg lydløst og akselererer over den siste korte avstanden. Store byttedyr gripes med kjevene og trekkes mot dypere vann. Roterende kroppsbevegelser hjelper krokodillen med å håndtere store byttedyr, og flere individer kan spise fra samme kadaver.

Fisk tas på flere måter. Krokodiller kan vente i strømmen, sveipe sidelengs med hodet, bruke halen til å drive fisk inn mot kjevenes rekkevidde, utnytte fisk som er samlet på grunt vann eller samles der fisk vandrer sesongmessig. Flere individer kan dra nytte av den samme konsentrerte fiskestimen uten at de nødvendigvis samarbeider aktivt om jakten. På land kan krokodiller vente ved stier som leder til vann, men langvarig forfølgelse er uvanlig.

Nilkrokodiller regulerer kroppstemperaturen gjennom atferd. De soler seg på bredden for å bli varmere, trekker tilbake til vann eller skygge når temperaturen blir for høy og kan ligge med åpen munn som en del av nedkjølingen. Arten kan være aktiv både dag og natt, og jaktaktiviteten øker gjerne når byttedyr oppsøker vannet.

Selv om nilkrokodiller ofte lever alene, samles de ved gode solplasser, konsentrerte matkilder og under tørke når vannområdene krymper. Størrelsen påvirker tilgangen til de beste plassene. De kan også bevege seg over land mellom vannområder og følge faste ruter mellom kjente vann og strandsoner.

Videoen nedenfor viser en nilkrokodille som beveger seg rolig gjennom vannet.

Kjønnsmodning avhenger mer av størrelse enn alder og nås ofte etter omtrent 10–16 år. Hunnene blir gjerne kjønnsmodne ved en lengde på rundt 2,2–2,8 meter, mens hannene ofte måler omkring 3 meter. Kurtisen omfatter hodebevegelser, vokaliseringer, bobler og vannsprut.

Hunnen graver et reir i sand eller jord og legger vanligvis omkring 25–80 egg. Hun holder seg nær reiret gjennom en inkubasjonstid på omtrent tre måneder. Vokaliseringer fra ungene inne i eggene bidrar til å utløse åpningen av reiret, og moren kan bære de nyklekte ungene forsiktig til vannet i munnen. Hun kan også hjelpe en unge ut ved å rulle et uklekket egg forsiktig mellom tungen og ganen til skallet sprekker. Nyklekte nilkrokodiller er vanligvis omkring 28–32 cm lange.

En fireårig kamerafellestudie ved Lake St Lucia viste hvor omfattende yngelpleien kan være. Av 19 overvåkede reir ble 37 % plyndret, hovedsakelig av nilvaran (Varanus niloticus) og sumpmungo (Atilax paludinosus), men hunnene kom gjentatte ganger tilbake og forsvarte reirene. I én detaljert klekkesekvens gjorde moren 13 turer mellom reiret og vannet over 32,5 timer mens hun gravde frem og transporterte ungene. Hunner kan fortsette å holde seg nær ungegruppen i mange måneder etter klekking.

Nilkrokodillen har temperaturavhengig kjønnsbestemmelse: kjønnet bestemmes av temperaturen i reiret under en følsom del av embryoutviklingen. Hos bestanden ved Lake St Lucia er det dokumentert at hanner utvikles i temperaturområdet 31,7 og 34,5 °C, mens hunner utvikles når temperaturen er enten under eller over dette. Slike verdier varierer mellom bestander og forsøksoppsett, og bør derfor ikke behandles som faste temperaturgrenser for hele arten.

Krokodillene i Nilregionen hadde en helt spesiell religiøs betydning i oldtidens Egypt. Den krokodillehodede guden Sobek var knyttet til Nilen, fruktbarhet, beskyttelse og kongemakt, med viktige kultsentre i Faiyum og ved Kom Ombo. Hellige krokodiller ble holdt, avbildet i kunsten og, særlig fra senepoken og videre, mumifisert som offergaver.

Oldtidens egyptere levde med mer enn én krokodilleart eller -form. DNA-studier av mumifiserte krokodiller har vist at enkelte dyr som tidligere ble antatt å være nilkrokodiller, faktisk var ørkenkrokodiller (Crocodylus suchus). Sobek-tradisjonen omfattet dermed krokodiller i Nilregionen mer generelt, og ikke bare C. niloticus.

Nilkrokodiller lever mange steder tett på mennesker der fiske, vasking, vannhenting og kryssing av vassdrag overlapper med krokodillehabitat, og alvorlige eller dødelige hendelser kan forekomme. Mange hendelser blir aldri formelt registrert, så det finnes ikke noe pålitelig årlig totalantall for hele kontinentet.

Risikoen er størst nær vannkanter som krokodiller bruker regelmessig. God avstand til bredden, forsiktighet ved kjente dyretråkk og krysningssteder og lokale sikkerhetsråd er viktig i krokodilleområder, særlig ved daggry, i skumringen og om natten.

Arten har også økonomisk betydning gjennom regulert krokodilleoppdrett og lovlig handel med skinn i flere afrikanske land. Slike systemer ble delvis utviklet som alternativer til det uregulerte uttaket som førte til kraftig tilbakegang på 1900-tallet.

Nilkrokodillen er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Vurderingen som ble publisert i 2017, anslo omtrent 50 000–70 000 kjønnsmodne individer og vurderte den samlede bestanden som stabil, selv om tettheten varierer betydelig mellom vassdrag og regioner.

Situasjonen er svakere ved artens sørlige utbredelsesgrense. Den sørafrikanske regionale vurderingen fra 2017 klassifiserer nilkrokodillen som sårbar etter en beregnet nedgang på mer enn 30 % over tre generasjoner. Tellinger fra Kruger nasjonalpark og KwaZulu-Natal ga da til sammen minst 5 389 nilkrokodiller, nyklekte unger ikke medregnet. Tallet omfatter ikke alle mindre bestander og er et historisk estimat fra vurderingsgrunnlaget, ikke en oppdatert nasjonal telling.

Bestandenes situasjon varierer mye gjennom utbredelsesområdet. Enkelte bestander er tallrike i store vernede våtmarker, mens andre fortsatt er reduserte eller fragmenterte.

Intens utnyttelse for skinn førte til store tilbakeganger midt på 1900-tallet. I dag omfatter lokale trusler tap og forringelse av våtmarker, forurensning, skader og drukning i fiskeredskap, ulovlig uttak og fjerning etter konflikter med mennesker.

Endret vannføring, damutbygging og langvarig tørke kan påvirke både reirbredder og oppvekstområder. Ved Lake St Lucia er krokodillene også utsatt for vedvarende miljøgifter som rester av plantevernmidler, noe som viser hvordan slike stoffer kan hope seg opp hos store rovdyr øverst i næringskjeden selv i store vernede våtmarkssystemer.

Lovvern, regulert handel, oppdrettsprogrammer og vernede våtmarker har gjort det mulig for nilkrokodillebestander å ta seg opp igjen i flere land. Noen forvaltningsprogrammer bygger på at egg eller unger samles inn fra naturen og ales opp under kontrollerte forhold. Internasjonal handel reguleres gjennom CITES: de fleste bestandene står på vedlegg I, mens bestemte nasjonale bestander er ført på vedlegg II under særskilte forvaltningsvilkår.

God bevaring krever mer enn å beskytte voksne krokodiller mot direkte uttak. Reirstrender, sesongvåtmarker, fiskebestander og sikre forbindelser mellom vannområder er alle viktige. Der krokodiller og mennesker deler de samme vassdragene, er praktisk konfliktreduksjon like viktig fordi lokal toleranse ofte avgjør om bestanden fortsatt får vern.