Sørlig treagam

Sørlig treagam (Acanthocercus atricollis) er en robust og hovedsakelig trelevende agam fra det sørlige og sørøstlige Afrika. Voksne dyr har lang hale og en piggete ryggkam. Den største snute–kloakk-lengden som er rapportert fra sørafrikanske bestander er omtrent 16,7 cm, uten halen.

Kjønnsmodne hanner utvikler et sterkt blått hode og strupeparti og har forholdsvis større hode enn hunner med samme kroppsstørrelse, mens hunner og ungdyr har mer dempede oliven-, brun- eller gråtoner. Det store hannhodet gjenspeiler sterk konkurranse mellom territorielle hanner, mens de kraftige paringsfargene fungerer som tydelige visuelle signaler.

Navnet Acanthocercus atricollis omfattet tidligere en langt større samling blåhodede treagamer i Øst-, Sentral- og Sør-Afrika. En integrert taksonomisk revisjon publisert i 2018 viste at denne vidt utbredte formen besto av et artskompleks, og flere tidligere underarter ble løftet til egne arter.

Det anerkjennes i dag ingen underarter innen A. atricollis. Bestander som tidligere ble inkludert under navnet i deler av Namibia, Angola og andre områder regnes nå til andre arter. Eldre felthåndbøker og utbredelseskart kan derfor vise et langt større område enn det som gjelder under dagens artsavgrensning.

Sørlig treagam lever hovedsakelig i tretett savanne, skoglandskap og skogkanter. Trær gir høye plasser for soling, utkikk etter byttedyr, signalering og skjul, og dyrene tilbringer mye av tiden på stammer og greiner.

Arten bruker også hager og urbane områder der trær eller menneskeskapte strukturer gir tilsvarende loddrette flater og skjul. Individene går ned på bakken for å bevege seg mellom trær eller utnytte byttedyr, men arten er fortsatt sterkt knyttet til opphøyde strukturer.

Kostholdet omfatter et bredt spekter av leddyr. Maur dominerer i antall, mens større byttedyr som rettvinger og biller utgjør langt mer av matvolumet. Arten tar også tusenbein og flere andre leddyrgrupper og er derfor mindre snevert spesialisert enn det store antallet maur alene kan gi inntrykk av.

Ungdyr spiser forholdsvis mer maur og færre store byttedyr enn voksne. Etter hvert som kropp og hode blir større, utgjør større biller og rettvinger en større del av kostholdet.

Sørlig treagam er en typisk bakholdsjeger. En sørafrikansk feltstudie publisert i 2002 fant at voksne dyr bare brukte omtrent 4 % av tiden på å bevege seg, mens de ellers ventet fra en sitteplass og gjorde korte utfall når byttedyr kom innen rekkevidde.

Høytliggende stammer og greiner fungerer som utkikksposter under jakt så vel som solingsplasser. Lange perioder med stillhet avbrytes av korte, raske bevegelser når et byttedyr oppdages, og individene kan også gå ned på bakken for å utnytte tilgjengelige leddyr.

Voksne hanner forsvarer territorier og kan gå i direkte kamp med rivaler. Høytliggende stammer og greiner brukes også til soling og signalering, og hannene holder forholdsvis stabile aktivitetsområder.

I reproduksjonstiden beveger hannene seg mer når de patruljerer og møter hunner og rivaliserende hanner.

Reproduksjonen er sesongpreget. Den samme sørafrikanske studien fant at hannens reproduktive aktivitet var høyest rundt august–september, mens hunnene utviklet forstørrede follikler fra august og ut i desember. Hunnene så ut til å produsere bare ett kull i løpet av en paringssesong.

Gjennomsnittlig kullstørrelse i det samme materialet var omkring 11,3 egg og økte med hunnens kroppsstørrelse. Eggene legges på land, og ungene får ingen foreldreomsorg og er selvstendige fra klekking.

Sørlig treagam kan tilpasse seg godt til enkelte urbane miljøer. En studie publisert i 2021 i Pietermaritzburg fant arten i høy tetthet i bebygde områder, der den brukte murvegger, bygninger og andre konstruksjoner til soling, skjul og forflytning omtrent som trestammer og greiner i naturlige habitater.

Hvordan arten klarer seg i bymiljøer avhenger derfor mye av selve habitatstrukturen. Bygninger kan gi nyttige loddrette flater, men gode skjulesteder, solingsplasser og nok leddyrføde er fortsatt nødvendig.

Sørlig treagam er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt under dagens artsavgrensning og tåler et bredt spekter av både naturlige og menneskepåvirkede habitater.

Det er ikke identifisert noen stor trussel mot arten i hele utbredelsesområdet, men lokale bestander kan påvirkes av fjerning av trær, forfølgelse eller endringer som fjerner egnede solings- og skjulesteder.