Kappdverggekko

Kappdverggekko (Lygodactylus capensis) er en svært liten og slank gekko fra østlige, sentrale og sørlige Afrika. Voksne individer har en snute–kloakklengde på omtrent 4 cm og en totallengde på omkring 7–8 cm. Oversiden varierer fra grå og brun til olivenfarget, ofte med en lys stripe fra området bak øyet og videre langs siden, mens undersiden er betydelig lysere.

I motsetning til forestillingen mange har om gekkoer som nattaktive dyr, er denne arten aktiv på dagtid. Brede hefteputer under tærne gjør at den kan bevege seg raskt på trestammer, stein, vegger og andre bratte eller glatte flater, mens modifiserte skjell under halespissen gir ekstra feste.

Lygodactylus capensis behandles i dag som en monotypisk art uten anerkjente underarter. Flere former som tidligere ble regnet som underarter er allerede skilt ut som egne arter.

Dagens avgrensning kan likevel skjule mer mangfold. Det vidt utbredte L. capensis-komplekset inneholder trolig flere hittil ubeskrevne eller uerkjente arter, og grensene kan derfor endres etter hvert som genetiske og morfologiske undersøkelser fortsetter.

Kappdverggekko lever i savanne, skoglandskap, skog og buskmark, der den hovedsakelig klatrer på trestammer, greiner, stein og andre flater over bakken. Den trives særlig i varme og vegetasjonsrike miljøer med god tilgang på små leddyr.

Arten tilpasser seg også svært godt til hager, byområder og bygninger. Vegger, gjerder, prydplanter og plantede trær gir både egnede klatreflater og gode områder for næringssøk og gjør at gekkoen kan leve tett på mennesker.

Kappdverggekko er insekteter og tar svært små leddyr, med maur og termitter som utgjør det meste av kostholdet. Andre små insekter og leddyr tas også.

Mye av næringssøket foregår på trestammer, greiner, vegger og andre loddrette flater. Hefteputene under tærne gjør at gekkoen kan forfølge små byttedyr raskt uten å vende tilbake til bakken, mens den svært lille kroppen gir tilgang til smale sprekker og fine greiner som er vanskeligere tilgjengelige for større øgler.

Kappdverggekko er dagaktiv og beveger seg raskt over trestammer, greiner, stein og vegger. Ved fare kan den fryse helt i ro mot underlaget eller smette rundt på motsatt side av en stamme, grein eller stein og holde denne mellom seg selv og trusselen.

Arten er også en dyktig hopper. Både individer med intakt hale og gekkoer som nylig hadde mistet halen klarte hopp på opptil omtrent ni ganger snute–kloakklengden. Haletap hadde dermed liten betydning for maksimal hopplengde, selv om halen fortsatt kan bidra til kontroll ved landing og bevegelse på loddrette flater. Fluktløp påvirkes annerledes: en studie publisert i 2009 fant at haleløse gekkoer løp saktere og tilbakela kortere distanser under krevende fluktløp.

Som mange andre øgler kan kappdverggekkoen bevisst slippe halen gjennom autotomi ved angrep. Halen vokser senere ut igjen, også med den spesialiserte klebende spissen. Haletap er vanlig og regenereringen rask, noe som viser hvor viktig autotomi kan være som fluktstrategi til tross for midlertidige kostnader for bevegelsesevnen.

Formeringen kan foregå gjennom hele året når forholdene er gunstige. Hunnen legger ett, oftere to, hardtskallede egg i beskyttede sprekker, under løs bark eller på lignende skjermede steder. Flere hunner kan bruke samme sted, slik at felles eggleggingsplasser kan samle mange egg.

Dyrene blir kjønnsmodne raskt, etter rundt åtte måneder. Eggene kan bruke omtrent to til fem måneder på å klekke, avhengig av forholdene. Ungene får ingen foreldreomsorg og er selvstendige når de kommer ut av egget.

Innen Sør-Afrika har kappdverggekkoen spredt seg langt utenfor deler av det naturlige nordøstlige utbredelsesområdet. Registreringer av isolerte bestander siden 1980-årene viser gjentatte lange spredningssprang ved hjelp av menneskelig transport, med nye kolonier særlig i byer og andre steder som ligger adskilt fra den naturlige utbredelsen.

Planter, byggematerialer og andre transporterte varer er sannsynlige spredningsveier fordi både gekkoene og eggene kan skjule seg i små sprekker. En studie publisert i 2019 fant at arten raskt hadde utvidet utbredelsen, holdt stand på steder der den var introdusert og fortsatt spredte seg gjennom Sør-Afrika. Det er nå kjent en rekke introduserte delbestander, særlig i byområder.

Ekspansjonen betyr ikke at gekkoen er fremmed i hele Sør-Afrika. Den er naturlig hjemmehørende i en betydelig del av landet og er invasiv bare der menneskelig transport har ført den utenfor det naturlige utbredelsesområdet.

Kappdverggekko er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et stort afrikansk utbredelsesområde og er vanlig i mange både naturlige og menneskepåvirkede miljøer.

Evnen til å leve i bebyggelse og etablere introduserte bestander viser stor økologisk toleranse, og ingen større trussel er kjent i hele artens utbredelsesområde.