Afrikastripeskink

Afrikastripeskink (Trachylepis striata) er en middels stor, glattskjellet skink med vid utbredelse i det østlige, sentrale og sørlige Afrika. Voksne dyr er vanligvis omtrent 16–23 cm lange totalt, og halen utgjør mer enn halvparten av lengden. Kroppen er bronsefarget, brun eller oliven med lyse lengdestriper, men både antallet og tydeligheten på stripene varierer og kan bli svakere hos eldre individer.

Som mange andre arter i slekten Trachylepis har den en strømlinjeformet kropp, velutviklede lemmer og et gjennomsiktig vindu i det nedre øyelokket. Det gjør at øyet kan være delvis beskyttet samtidig som dyret fortsatt kan oppfatte bevegelser rundt seg. Artsbestemmelsen kan være vanskelig der andre stripete Trachylepis-arter forekommer, særlig fordi eldre kilder brukte navnet T. striata om et bredere sett av bestander enn det som anerkjennes i dag.

Navnet Trachylepis striata omfattet tidligere et bredere kompleks av stripete skinker enn det gjør i dag. Flere bestander som tidligere ble behandlet som underarter, er siden blitt anerkjent som egne arter, blant annet Trachylepis punctatissima og Trachylepis sparsa. Eldre felthåndbøker og økologiske studier kan derfor beskrive et større utbredelsesområde eller variasjon som ikke lenger regnes som en del av T. striata.

Artskomplekset er kanskje heller ikke ferdig avklart. En molekylær fylogeni publisert i 2019 viste at prøver identifisert som T. striata ikke alle tilhørte én eksklusiv slektslinje, så videre taksonomisk arbeid kan fortsatt endre artsgrensene. Trachylepis striata anerkjennes fortsatt som en egen art.

Afrikastripeskink bruker et bredt spekter av habitater, blant annet savanne, skoglandskap, buskmark, steinete skråninger, skogkanter og hager. Den er særlig vanlig der solrike plasser for oppvarming ligger nær stokker, steiner, vegetasjon eller sprekker som gir raskt skjul.

Arten tåler betydelig menneskelig påvirkning og bruker gjerne murer, bygninger og plantet vegetasjon i bosetninger. Denne fleksibiliteten betyr ikke at skjul er uviktig: en mosaikk av varme, åpne flater og nærliggende skjulesteder gjør at skinken kan regulere kroppstemperaturen samtidig som den holder seg nær fluktmuligheter.

Kostholdet domineres av små leddyr som biller, maur, termitter og andre insekter. Maur kan utgjøre omtrent 10–30 % av dietten, avhengig av bestand og hvilke byttedyr som er tilgjengelige.

Afrikastripeskink er en aktiv næringssøker framfor en ren bakholdsjeger. Den beveger seg gjennom løvstrø, over stokker og mellom lav vegetasjon og undersøker små åpninger og overflater etter bytte mens den forflytter seg.

Arten er dagaktiv og soler seg ofte på åpne steder om morgenen før aktivitetsnivået øker. Individene beveger seg gjentatte ganger mellom sol og skygge når forholdene endrer seg og bruker slik atferdsstyrt temperaturregulering til å holde kroppstemperaturen innenfor et gunstig område.

Når den blir forstyrret, akselererer afrikastripeskink raskt mot skjul og klatrer gjerne på stokker, trestammer, murer og andre bratte flater. Farten, klatreevnen og viljen til å bruke menneskeskapte strukturer bidrar til at arten kan være vanlig rundt hager og bygninger så vel som i naturlig savanne og skoglandskap.

Afrikastripeskink er levendefødende framfor å legge egg. Reproduksjonsformen beskrives ofte som ovovivipari: embryoene beholdes inne i hunnen og ernæres i stor grad av plommen før ungene fødes levende. Et kull kan bestå av flere unger.

En studie publisert i 1991 fra området rundt Zomba i Malawi viste hvor sterkt nedbør kan påvirke reproduksjonen. På en våtere lokalitet var en høy andel av hunnene reproduktive gjennom alle årstider. På en tørrere lokalitet avtok reproduksjonsaktiviteten i tørketiden, og kullene var da mindre. Hunnene der beholdt også mer fett tidlig i tørketiden, noe som tyder på at mer energi ble brukt på egen overlevelse når forholdene ble mindre gunstige.

Afrikastripeskink er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i det østlige, sentrale og sørlige Afrika og forekommer både i naturlige og betydelig menneskepåvirkede habitater.

Ingen stor trussel mot arten er kjent over hele utbredelsesområdet. Lokale bestander kan likevel påvirkes der habitatendringer fjerner både vegetasjonsdekke og de solrike, varierte skjulestedene som brukes til oppvarming, næringssøk og flukt.