Stålorm

Stålorm (Anguis fragilis) er en beinløs øgle, ikke en slange. I Norge er den én av bare to naturlig forekommende øglearter; den andre er nordfirfisle (Zootoca vivipara). Voksne dyr er vanligvis omkring 30–45 cm lange, og den lange halen utgjør en stor del av totallengden. De glatte, blanke skjellene gir kroppen et metallisk preg, og fargen varierer fra grå og brun til kobberaktig eller nesten svart.

Hunner beholder ofte en mørk ryggstripe og mørkere sider, mens voksne hanner gjerne blir mer ensfargede. Enkelte hanner utvikler sølvblå prikker, særlig rundt paringstiden. Stålorm kan skilles sikkert fra slanger på de bevegelige øyelokkene, de forholdsvis stive kroppsbevegelsene og fraværet av slangenes brede bukskinner.

Navnet Anguis fragilis ble tidligere brukt om stålorm over et langt større område i Europa enn i dag. Genetiske studier publisert i 2010 avdekket flere tydelig atskilte evolusjonære linjer innenfor denne brede artsoppfatningen, og dette har bidratt til at flere nært beslektede former senere er behandlet som egne arter.

Slekten Anguis regnes i dag for å omfatte fem arter. Dagens artsavgrensning av A. fragilis er derfor smalere enn før. Stålormene som forekommer i Norge og resten av Skandinavia tilhører fortsatt A. fragilis, mens andre deler av det tidligere utbredelsesområdet huser andre arter i slekten Anguis.

I Norge finnes stålormen i mange typer terreng, blant annet løv- og barskog, skogkanter, hogstfelt, lynghei, myr, ur og kulturlandskap. Den trives best der åpne eller halvåpne partier ligger tett på vegetasjon, steiner, ved eller andre strukturer som gir skjul. Noe fuktighet er viktig, og helt åpne og tørre flater er mindre egnet.

Arten kan også trives godt i hager og andre menneskepåvirkede miljøer når de tilbyr en mosaikk av varme solplasser, kjølige og fuktige skjul, komposthauger, ved og sammenhengende vegetasjon.

Meitemark og snegler er særlig viktige byttedyr, men stålormen spiser også insekter, edderkopper og andre små virvelløse dyr. Små reptiler, inkludert unge artsfrender, kan tas av og til.

Stålormen leter hovedsakelig etter mat nær bakken og under dekke framfor å forfølge raske byttedyr i åpent terreng. De butte, bakoverbøyde tennene gir godt grep på glatte byttedyr som meitemark og snegler.

Stålormen lever for det meste skjult og kan være aktiv både dag og natt, men er ofte lettest å se i skumringen og i mildt, overskyet eller fuktig vær. Den tilbringer mye tid under vegetasjon, steiner, plater, ved og annet dekke framfor å sole seg helt åpent. Om vinteren trekker den ned i frostfrie hulrom, urer eller ganger i bakken, og flere individer kan overvintre på samme gode sted.

Et viktig forsvar er evnen til å kaste halen. Dersom et rovdyr griper stålormen, kan en del av halen løsne og fortsette å bevege seg mens dyret slipper unna. Halen vokser bare delvis ut igjen; den nye delen blir vanligvis langt kortere enn den opprinnelige halen. Siden halen også inneholder energireserver, er dette et effektivt, men kostbart forsvar.

Paringen foregår hovedsakelig om våren og tidlig på sommeren. Under paringen kan hannen bite seg fast rundt hodet eller halsen på hunnen, og hanner kan også kjempe med hverandre i paringstiden. Stålormen føder levende unger: ungene utvikles inne i hunnen fram til fødselen i stedet for i egg som legges og utvikles utenfor kroppen.

Fødslene skjer hovedsakelig sent på sommeren. En fireårig studie fra Galicia i Spania registrerte 68 kull med et gjennomsnitt på 6,9 unger og et spenn på 2–12. Større hunner fikk større kull, og de fleste voksne hunnene på dette uvanlig milde studiestedet formerte seg årlig. Resultatene viser hvordan både hunnstørrelse og lokale klimaforhold kan påvirke reproduksjonen.

Nyfødte stålormer har et karakteristisk tofarget mønster med lys sølv- eller gullbrun rygg, en smal mørk midtstripe og mørke sider og buk. De er selvstendige fra fødselen.

Stålormen er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Arten er vanlig på Østlandet og Sørlandet og finnes på Vestlandet nord til Bergensområdet. På Østlandet er den kjent nord til Vinstra i Gudbrandsdalen, mens nordgrensen ellers er dårlig kartlagt. Bestandsstørrelsen i Norge er dårlig kjent, men bestanden regnes som relativt stabil, og leveområdene er ikke i særlig tilbakegang.

Lokalt er stålormen avhengig av en mosaikk av skjul, varme og fuktige steder. Intensiv rydding, fragmentering og veier kan redusere habitatkvaliteten, mens hager og andre kulturlandskap kan fungere godt når vegetasjon og uforstyrrede skjul beholdes.