Indisk klaffbløtskilpadde

Indisk klaffbløtskilpadde (Lissemys punctata) er en forholdsvis liten sørasiatisk bløtskilpadde. Ifølge Animal Diversity Web er voksne dyr omtrent 22–35 cm i ryggskjoldslengde, og hunnene blir vanligvis større enn hannene. Det glatte og læraktige ryggskjoldet er olivenbrunt til brunt og kan ha gule flekker eller tegninger, særlig hos yngre dyr.

Det mest karakteristiske trekket har gitt skilpadden navnet. Kjøttfulle klaffer ved bakbeina på undersiden, sammen med en bevegelig fremre del av brystskjoldet, gjør at det inntrukne hodet og lemmene kan dekkes langt mer fullstendig enn hos de fleste andre bløtskilpadder. Det gir beskyttelse mot rovdyr og reduserer også vanntap når forholdene blir tørrere.

Artsgrensene rundt Lissemys punctata har endret seg etter nyere taksonomiske revisjoner. Populasjonene på Sri Lanka, som tidligere ble inkludert i arten, behandles nå som en egen art, Lissemys ceylonensis, mens den burmesiske klaffbløtskilpadden (Lissemys scutata) også regnes som en egen art.

Tre underarter regnes fortsatt til L. punctata: L. p. punctata i det sørlige India, L. p. andersoni i de nordlige delene av Sør-Asia og inn i vestlige Myanmar, og L. p. vittata over store deler av det sentrale India. Grensene mellom dem er ikke like skarpe overalt, og eldre litteratur kan bruke et bredere artsbegrep enn nyere kilder.

Indisk klaffbløtskilpadde bruker et uvanlig bredt spekter av ferskvannsmiljøer, blant annet dammer, våtmarker, innsjøer, vanningsbassenger, kanaler, rismarker og sakteflytende elver. Den foretrekker gjerne grunt vann med mudder- eller sandbunn der den kan grave seg ned, og kan også forekomme i brakkvannslaguner og sterkt menneskepåvirkede våtmarker.

Arten er tilpasningsdyktig, men gode vannforhold er likevel viktige. En studie publisert i 2026 fra en dam i et delvis urbanisert område i Rajasthan fant at en lokal bestand klarte seg der vannstanden var stabil, forurensningen forholdsvis lav og tilgangen på oksygen og mat god. Det viser at selv en tolerant art er avhengig av grunnleggende god økologisk kvalitet i små våtmarker.

Arten er en opportunistisk alteter. Animalsk føde omfatter blant annet snegler og andre bløtdyr, insekter, krepsdyr, frosker, småfisk og åtsler, mens vannplanter, blader, frukt, gress og frø også inngår i kosten. En fôringsstudie publisert i 1986 på indiske ferskvannsskilpadder viste at L. punctata var altetende, i motsetning til flere av de mer utpregede kjøttetende bløtskilpaddene.

Mye av næringssøket skjer i grunt vann eller langs mudderbunnen. Det brede kostholdet gjør at klaffbløtskilpadden kan utnytte midlertidige våtmarker og vannmiljøer i jordbrukslandskap der mattilgangen endrer seg kraftig gjennom året.

Indiske klaffbløtskilpadder tilbringer mye tid i vann, men graver seg også lett ned i myk mudderbunn. Under tørke kan de forlate krympende vannansamlinger og vandre over land på jakt etter bedre forhold. En feltstudie fra 1981 i Keoladeo i Rajasthan fant at synkende vannstand, stigende temperatur og mindre skjul bidro til å utløse slike forflytninger. Ved å forlate dammene før de siste vannrestene forsvinner reduserer skilpaddene også risikoen for å bli fanget i mudder som tørker og hardner.

Dersom de ikke finner egnet vann, kan de i stedet ligge nedgravd på land i lange perioder med sterkt redusert aktivitet og stoffskifte fram til vannet vender tilbake. Evnen til å lukke skallet godt rundt kroppen er særlig nyttig da fordi den begrenser vanntap. Kombinasjonen av vandring over land og langvarig sommerdvale gjør arten uvanlig robust i landskap der dammer og sesongvåtmarker tørker ut og fylles opp igjen med monsunregnet.

Paring og egglegging varierer med klima og monsunmønster. Hunnene graver reir på land nær vann og legger runde, hardtskallede egg. Det er rapportert kull på 2–16 egg, og flere kull kan produseres i løpet av ett år.

En studie av reproduksjonen i Bangladesh fra 1997 til 2001 fant at hunnene la tre kull per år, med et gjennomsnitt på omtrent 13 egg per kull. Inkubasjonstiden var i gjennomsnitt rundt 173 dager og varierte tydelig med temperatur, fuktighet og tidspunkt på året. En studie fra vestlige India publisert i 1996 fant langt lengre inkubasjon, 241–412 dager under utendørs forhold, med klekking først året etter. Nyklekte unger har en ryggskjoldslengde på omtrent 3,5–4,4 cm og er ofte grønnere eller tydeligere mønstret enn eldre dyr. Ungene får ingen foreldreomsorg etter klekking.

Indisk klaffbløtskilpadde er klassifisert som sårbar på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt over store deler av Sør-Asia og kan være vanlig lokalt, men bestandene er utsatt for betydelig press gjennom store deler av utbredelsen.

Fangst til kjøtt og annen handel er en av de viktigste truslene. Vedvarende fangst kan redusere bestander selv der egnede våtmarker fortsatt finnes. Drenering av våtmarker, forurensning, endrede vannforhold og utbygging reduserer samtidig habitatkvaliteten.

Fiskeredskaper kan skade eller drukne skilpadder, mens dyr som beveger seg over land mellom våtmarker er utsatt for trafikk og annen menneskelig aktivitet. Evnen til å overleve tørke og bruke menneskepåvirkede habitater gir en viss robusthet, men kan ikke veie opp for omfattende fangst kombinert med tap og forringelse av vannmiljøer over tid.

Bevaring av arten avhenger både av å begrense fangst og handel og av å bevare ferskvannshabitatene den er avhengig av. Vern og restaurering av dammer, våtmarker, kanaler og andre grunne vannmiljøer, god vannkvalitet og naturlige sesongvariasjoner i vannstanden, samt redusert dødelighet i fiskeredskaper og på veier, kan alle styrke lokale bestander.

Kontroll med handel og håndheving av vernebestemmelser er fortsatt viktig fordi arten lenge har vært utnyttet. Bestandsovervåking er også nyttig fordi skilpaddene kan fortsette å finnes i et våtmarksområde selv om antallet gradvis synker. Nyere habitatstudier viser også verdien av å bevare små våtmarker med stabil vannstand og relativt lav forurensning inne i menneskepåvirkede landskap.