Østafrikansk dynnskilpadde

Østafrikansk dynnskilpadde (Pelusios sinuatus) er den største arten i den afrikanske dynnskilpaddeslekten Pelusios. Hunnene blir betydelig større enn hannene og kan nå en rett skjoldlengde på omtrent 55 cm. Ryggskjoldet er vanligvis olivenbrunt til svært mørkebrunt, med en tydelig tagget bakkant som er særlig markert hos yngre dyr. Bukskjoldet er gult med svart ytterkant, og hodet er bredt med spiss snute.

Hannene har lengre og kraftigere hale og et svakt konkavt bukskjold. Som hos andre dynnskilpadder i slekten har bukskjoldet en bevegelig fremre del som bidrar til å lukke fronten av skallet når hodet og forbeina trekkes inn. Arten er også en halsvenderskilpadde: i stedet for å trekke halsen rett bakover under skallet, bøyer den halsen sidelengs inn under kanten av ryggskjoldet.

Genetiske undersøkelser publisert i 2019 avdekket to tydelig adskilte geografiske linjer og førte til at to underarter ble anerkjent. Den sørlige linjen er Pelusios sinuatus sinuatus, mens den nordlige er P. s. bottegi.

Bestandene i Sør-Afrika, inkludert dyrene på denne siden, tilhører P. s. sinuatus. Linjene møtes omkring Limpopo-området, og nyere forskning fra sørøstlige Zimbabwe viser at P. s. bottegi dominerer nord for kontaktsonen. Eldre navn som P. s. zuluensis og P. s. leptus regnes ikke lenger som egne underarter.

Østafrikansk dynnskilpadde er karakteristisk for dypere ferskvannshabitater, særlig elver, innsjøer og permanente vannhull. Arten bruker også sesongvåtmarker når vannforholdene gjør forflytning mellom lokaliteter mulig.

Stokker, steiner og mudderbanker gir viktige solingsplasser. I våte perioder kan individene vandre over land mellom ellers adskilte vannforekomster og dermed ta i bruk midlertidige eller nylig sammenkoblede våtmarker.

Arten er en opportunistisk næringssøker med en stor andel animalsk føde. Vanninsekter og andre virvelløse dyr, mark, bløtdyr, fisk og amfibier tas, sammen med åtsel og noe plantemateriale.

Mye av næringssøket foregår på eller nær bunnen av ferskvannshabitatene, der østafrikanske dynnskilpadder leter etter levende bytte og dødt organisk materiale. Den brede næringsstrategien gjør at de kan utnytte skiftende mattilgang i både permanente og sesongmessige våtmarker.

Østafrikansk dynnskilpadde er hovedsakelig dagaktiv og kan være lett å få øye på når den soler seg på stokker, steiner og mudderbanker. Arten er til og med registrert hvilende på ryggen til sovende flodhester.

Den kan også foreta betydelige vandringer over land. Ved starten av regntiden kan individer forlate permanent vann og kolonisere isolerte dammer og vannhull. En studie publisert i 2022 ved Nyamithi Pan i Ndumo Game Reserve fant at aktiviteten endret seg med lufttemperatur og nedbør, og de merkede dyrene forlot vannhullet etter at flom endret det omkringliggende våtmarkssystemet.

Eggleggingen begynner omtrent ved starten av regntiden. I det sørlige Afrika skjer dette ofte i oktober og november, men egglegging er også registrert betydelig senere.

Hunnene forlater vannet for å grave reir i jord og kan vandre overraskende langt før egglegging; reir er funnet opptil omtrent 500 meter fra nærmeste vann. Kullet består av rundt 7–30 egg. Etter at reiret er dekket til, gir hunnen ingen videre foreldreomsorg, og ungene er selvstendige.

Østafrikansk dynnskilpadde har ikke fått en moderne global vurdering på IUCNs rødliste og vises derfor her som ikke vurdert. Den sørlige underarten P. s. sinuatus er regionalt vurdert som livskraftig i Sør-Afrika og Eswatini.

Forurensning og forringelse av våtmarker kan påvirke lokale bestander, mens veier, utbygging og andre endringer som isolerer vannforekomster kan gjøre de sesongvise vandringene mellom våtmarker vanskeligere. Arten er fortsatt vidt utbredt gjennom store deler av det østlige og sørøstlige Afrika.