Hvesehoggorm

Hvesehoggormen (Bitis arietans) er en kraftig hoggorm som finnes over store deler av Afrika og deler av den sørvestlige Arabiske halvøy. Voksne dyr blir ofte omkring 70–110 cm lange. I det sørlige Afrika er de største pålitelig dokumenterte dyrene rundt 1,3 meter, mens individer fra andre deler av Afrika skal ha nådd omtrent 1,8 meter. Store voksne kan veie mer enn 5 kg.

Fargen varierer fra lys gul og sandbrun til rødbrun, grå eller nesten svart. En gjentatt rekke mørke, lyst kantede V- eller U-formede bånd bryter opp kroppens kontur. Det brede trekantede hodet har lyse linjer bak øynene, og de sterkt kjølte skjellene gir slangen et grovt utseende.

Hvesehoggormen er blant Afrikas største hoggormer, men gabonhoggormen (Bitis gabonica) er vanligvis tyngre.

Hvesehoggormen lever i savanne, gressland, kratt, åpen skog, jordbruksland og halvtørre landskap. Den mangler i ekte ørken, høyalpine områder og det indre av tett regnskog, men finnes fra havnivå og opp i fjellområder.

Små pattedyr utgjør mye av kostholdet, supplert med bakkelevende fugler, øgler, amfibier og av og til andre slanger.

Hvesehoggormen er en spesialisert bakholdsjeger. Den kan ligge sammenrullet ved en dyresti eller matplass i dager eller til og med uker og er avhengig av både visuell kamuflasje og uvanlig effektiv kjemisk kamuflasje. En studie publisert i 2015 viste at rovdyr og byttedyr som bruker luktesansen kan ha problemer med å oppdage en urørlig hvesehoggorm.

Til tross for den tunge kroppen er angrepet ekstremt raskt. Mindre byttedyr kan holdes fast, mens pattedyr ofte slippes etter bittet og spores med luktesansen etter at giften har begynt å virke.

Hvesehoggormen forblir ofte helt stille når en fare nærmer seg, fordi bevegelse, hvesing eller angrep ville avsløre den. Når den er oppdaget eller trues på nært hold, kan den blåse opp kroppen, legge fremre del i en stram S-formet angrepsstilling og produsere en høy og vedvarende hveselyd.

Den beveger seg ofte rett fram ved hjelp av bølger av muskelsammentrekninger, i en karakteristisk larvelignende bevegelse. Den kan også svømme og klatre opp i lav vegetasjon. Selv om arten hovedsakelig er nattaktiv, soler den seg også på dagtid og kan da ligge mer eksponert, blant annet på stier.

Kombinasjonen av kamuflasje, motvilje mot å flytte seg og et raskt forsvarsangrep øker risikoen for tilfeldige nærmøter. En hvesehoggorm skal aldri nærmes eller håndteres; dersom en slange må flyttes, bør det overlates til lokalt kvalifiserte slangefangere.

Hvesehoggormen føder levende unger. I paringstiden følger hannene duftspor etter hunner og kan delta i langvarige brytekamper med rivaler.

Et vanlig kull består av omtrent 20–40 unger, men langt større kull forekommer hos store hunner. Et ekstremt tilfelle er en kenyansk hunn som i fangenskap i en tsjekkisk dyrehage fødte 156 unger i ett kull, omtalt som det største kullet som er registrert hos noen slange. De nyfødte er vanligvis omkring 13–20 cm lange og er selvstendige fra fødselen.

Hvesehoggormen er svært giftig. Giften er hovedsakelig cytotoksisk og gir alvorlig lokal vevsskade, med kraftig smerte, raskt økende hevelse, blemmer og i alvorlige tilfeller omfattende vevsødeleggelse. Kraftig forgiftning kan også gi systemiske symptomer, sjokk og varig funksjonstap.

Ved mistanke om bitt er dette en medisinsk nødsituasjon. Hold personen rolig og helt stille, fjern ringer og andre stramme gjenstander før hevelsen utvikler seg, immobiliser den rammede kroppsdelen og sørg for rask transport til sykehus. Ikke skjær eller sug i såret, og ikke legg på is eller bruk et stramt avsnørende bånd.

WHO anbefaler trykkimmobilisering bare ved bitt fra hovedsakelig nevrotoksiske slanger som ikke gir betydelig lokal hevelse. Fordi bitt fra hvesehoggorm typisk gir omfattende lokal vevsskade, anbefales trykkimmobilisering derfor ikke som rutinemessig førstehjelp ved et bekreftet bitt. Motgift og andre behandlingsvalg må avgjøres av helsepersonell etter undersøkelse av pasienten.

Det finnes ikke pålitelige årlige tall for hvor mange bitt og dødsfall hvesehoggormen forårsaker i Afrika, men arten er en viktig årsak til alvorlige slangebitt i det sørlige Afrika.

Hvesehoggormen er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, basert på vurderingen som ble publisert i 2021. Arten har et enormt utbredelsesområde, er fortsatt vanlig mange steder og tåler enkelte jordbruks- og bosettingslandskap.

Påkjørsler og bevisst avliving er viktige lokale dødsårsaker, og endringer i leveområder kan redusere enkelte bestander. Ingen større tilbakegang er kjent for arten som helhet.