Ørkenkuskepisksnok

Ørkenkuskepisksnok (Masticophis piceus) er en lang og slank piskesnok fra det vestlige Nord-Amerika. Den har glatte skjell, smalt hode, store øyne med runde pupiller og en svært lang, avsmalnende hale der skjellmønsteret kan minne om en flettet kuskepisk. Fargen varierer svært mye gjennom utbredelsesområdet: individene kan være gulbrune, brune, grå, rosa, rødlige eller nesten svarte, og hodet og den fremre delen av kroppen er ofte mørkere enn bakparten. Eksepsjonelt store individer kan nå omkring 2,6 meter i totallengde.

Arten er ikke giftig og ikke farlig for mennesker, men et skremt dyr kan bite defensivt dersom det håndteres. Ryktet om ekstrem fart er delvis overdrevet, men ørkenkuskepisksnoken er virkelig en rask, årvåken og svært smidig slange som i stor grad baserer seg på rask flukt.

Ørkenkuskepisksnok ble lenge behandlet som en del av den vidt utbredte kuskepisksnoken Masticophis flagellum, vanligvis som én eller flere vestlige underarter. Genomiske analyser avdekket senere et viktig evolusjonært skille rundt Cochise Filter Barrier mellom Sonora- og Chihuahuaørkenen.

O'Connell og Smith anerkjente den vestlige linjen som arten Masticophis piceus i 2018, og denne behandlingen brukes nå bredt i nordamerikansk og internasjonal reptiltaksonomi. Observasjonen fra Tucson på denne siden ligger vest for Cochise Filter Barrier og tilhører derfor M. piceus under denne artsavgrensningen.

Tre underarter anerkjennes i dagens nordamerikanske behandling: M. p. piceus, M. p. cingulum og M. p. ruddocki. Sørlige Arizona har betydelig geografisk og fargemessig variasjon, og det fotograferte individet knyttes derfor ikke til en bestemt underart bare ut fra bildet.

Ørkenkuskepisksnoken bruker et bredt spekter av åpne habitater, blant annet Sonoraørkenen og Mojaveørkenen, halvtørre gressområder, steinete skråninger, canyoner, tørre elveleier, åpen skog og enkelte jordbruks- og andre menneskepåvirkede områder.

Åpne flater gir rom for raske bevegelser, mens busker, dyrehuler, steiner og tettere vegetasjon gir skygge og skjul. Fordi slangene jakter over store områder, kan fragmentering begrense bevegelsen mellom egnede områder for næringssøk og skjul.

Ørkenkuskepisksnok er en aktiv generalistisk predator. Øgler og eggene deres er særlig viktige i mange ørkenbestander, men arten tar også små slanger, gnagere, fugler og store insekter.

Byttet lokaliseres vanligvis mens slangen beveger seg gjennom leveområdet framfor ved langvarig bakhold. Kuskepisksnoker undersøker dyrehuler, klatrer i vegetasjon og kan grave i løst underlag etter skjulte byttedyr.

Under jakt beveger ørkenkuskepisksnoken seg ofte med hodet løftet nok til å skanne bakken foran seg. De store øynene er viktige for å oppdage byttedyr, mens kjemoresepsjon gjennom gjentatte tungebevegelser også hjelper slangen med å følge kjemiske spor. Vestlige kuskepisksnoker er observert mens de har funnet slanger skjult under sand og gravd dem fram med snuten.

Ørkenkuskepisksnoken er hovedsakelig dagaktiv og svært smidig både på bakken og i vegetasjonen. Nattlig aktivitet er også registrert hos vestlige bestander, så arten er verken strengt dagaktiv eller bundet til bakken.

Paringen foregår hovedsakelig om våren. Hannene kan delta i ritualiserte kamper der den fremre delen av kroppen løftes og tvinnes mens de konkurrerer om tilgang til hunner. Hunnene legger egg i de varme månedene på beskyttede steder under bakken eller i andre skjermede hulrom.

Mye av reproduksjonslitteraturen er fra før artsdelingen fra M. flagellum, men vestlige bestander i California som i dag inngår i M. piceus gir nyttige regionale data. I Mojaveørkenen er det rapportert kull på omtrent 4–16 egg og inkubasjon på rundt 76–79 dager, med klekking sent i august eller tidlig i september. Materiale fra Arizona fra før artsdelingen omfattet også kull helt ned til to egg, men disse dataene kan blande linjer som nå behandles separat. Ungene er selvstendige etter klekking og får ingen foreldreomsorg.

Ørkenkuskepisksnoken har foreløpig ingen egen moderne vurdering på IUCNs rødliste etter at Masticophis piceus ble anerkjent som egen art, og vises derfor her som ikke vurdert. Den eldre kategorien livskraftig for den bredere M. flagellum-gruppen bør ikke brukes som om den var en direkte vurdering av M. piceus.

Arten er fortsatt vidt utbredt i det vestlige Nord-Amerika, men de vidstrakte bevegelsene kan gjøre den følsom for fragmentering. Studier i Sør-California har knyttet forekomst og bevegelser til størrelsen, isolasjonen og forbindelsen mellom gjenværende naturområder, noe som gjør fragmentering til en viktig lokal bevaringsutfordring.