Skottland registrerte det laveste antallet steinkobber på 30 år – også tellingen av havert falt kraftig

Skottlands sjette landsdekkende telling av steinkobbe ga det laveste totalantallet i den 30 år lange tidsserien. Flytellinger langs nesten hele den skotske kysten mellom 2021 og 2025 registrerte 19 978 steinkobber (Phoca vitulina) under hårfellingen i august, over 25 % færre enn i forrige tellerunde i 2016–2019. De samme tellingene viste også en tydelig nedgang i antallet registrerte havert (Halichoerus grypus), men sommertellingene av denne arten må tolkes mer forsiktig.
19 978 telt, omkring 27 750 anslått
Sea Mammal Research Unit ved University of St Andrews gjennomfører tellingene mens steinkobbene skifter pels og forholdsvis mange dyr ligger stabilt på land. Den nyeste tellerunden ga en direkte registrering av 19 978 steinkobber. Det var omtrent 2 % lavere enn totalen fra 2007–2009, som tidligere var den laveste av de seks landsdekkende tellingene.
Antallet dyr som ligger på land er ikke det samme som hele bestanden. Telemetristudier anslår at omtrent 72 % av steinkobbene ligger på land og er tilgjengelige for telling i det standardiserte tidsvinduet, men også dette anslaget har usikkerhet. Når denne sannsynligheten brukes på den nyeste tellingen, blir samlet bestand anslått til omkring 27 750 steinkobber, men usikkerheten rundt det modellerte totalantallet er betydelig. Rapporten bruker derfor augusttellingene som den viktigste langtidsindeksen og det høyere tallet som et modellert anslag for hele bestanden.
Nedgangen omfatter nå også vestlige Skottland
Landstotalen skjuler store regionale forskjeller. Fem av Skottlands sju overvåkingsområder for sel hadde en signifikant nylig nedgang. Bestander i nord og øst hadde allerede gått kraftig tilbake, mens steinkobbe i vestlige Skottland var stabile eller økte gjennom store deler av 2010-tallet. De nyeste tellingene lå likevel 10–25 % under tidligere toppnivå i alle de tre vestlige overvåkingsområdene. Nedgangen er dermed ikke lenger begrenset til de lenge utarmede bestandene i nord og øst.
Orknøyene er fortsatt det mest dramatiske eksemplet. Tellingen av steinkobbe der i 2025 var mer enn 90 % lavere enn den høyeste tellingen fra 1997. I deler av det sørlige Orknøyene var nedgangen 99 %, og i Sanday, et særlig bevaringsområde (SAC), lå antallet omtrent 98 % under nivået i 1997. Også Shetland endret seg kraftig: tellingen i 2025 var 45 % lavere enn i 2019 etter en lang periode med tilsynelatende stabilitet på et allerede lavt nivå.
Fordelingen av steinkobbe i Skottland har derfor endret seg betydelig. De tre vestlige overvåkingsområdene sto samlet for omkring 42 % av det skotske totalantallet i 1996–1997, men 82 % i 2021–2025. De to nordlige områdene gikk samtidig fra omkring halvparten av totalen til 13 %. I alle de ni særlige bevaringsområdene (SAC) som er utpekt for steinkobbe, var den nyeste tellingen den laveste eller nær den laveste i den lokale tidsserien.
Også tellingen av havert nådde et bunnivå
Havert som blir sett under steinkobbetellingene registreres også. I 2021–2025 ble 16 042 havert telt, 37 % færre enn i 2016–2019 og det laveste landsdekkende augustantallet som er registrert. Med en langt lavere anslått sannsynlighet for at havert ligger på land under tellingen, omkring 25 %, beregner rapporten en totalbestand på omtrent 63 800 havert, også her med betydelig usikkerhet rundt det modellerte totalantallet.
Disse tallene kan ikke tolkes på helt samme måte som steinkobbetellingene. Haverten skifter ikke pels i denne perioden, og antallet som ligger på land i august kan variere betydelig fra dag til dag. Det tilsynelatende nasjonale fallet skyldtes hovedsakelig et svært lavt resultat i overvåkingsområdet for nordkysten og Orknøyene. Rapporten er derfor mer forsiktig i tolkningen av havert: forflytning mellom områder kan bidra til endringer i sommertellingene.
Ingen enkelt årsak forklarer nedgangen hos steinkobbe
Forskerne konkluderer med at utvandring ikke kan forklare nedgangen hos steinkobbe i hele Skottland. Genetiske data og sporingsstudier viser at den skotske bestanden er forholdsvis isolert fra den synkende bestanden rundt England og det kontinentale Europa, mens bestandene i Irland er langt mindre og ikke øker nok til å forklare tapene. Langtidsutviklingen antas i stedet å skyldes redusert overlevelse og reproduksjon.
Ingen enkelt mekanisme er påvist. Mulige faktorer som undersøkes er sykdom, giftstoffer fra skadelige algeoppblomstringer, begrenset tilgang på byttedyr, konkurranse med havert og predasjon fra havert eller spekkhogger. Betydningen vil trolig variere mellom områder og over tid. Fordi flere lokale bestander av begge selartene har endret seg raskt, konkluderer rapporten med at omfattende og regelmessig overvåking må fortsette for å skille varige trender fra kortvarige svingninger og holde bestandsanslagene oppdaterte.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



