Hopp til innhold

H5N1-utbrudd drepte minst 8 137 hettemåker og 614 makrellterner i Tyskland

Juvenile black-headed gull swimming on calm water
Forskning · Sykdom, parasitter & mikrobiologi

En rekonstruksjon av H5N1-utbruddet i Tyskland i 2023 dokumenterte høy dødelighet hos både hettemåke (Chroicocephalus ridibundus) og makrellterne (Sterna hirundo). H5N1 er en undertype av influensa A-virus, og euBB-genotypen i denne studien tilhørte den høypatogene H5N1-kladen 2.3.4.4b. Minst 8 137 voksne hettemåker og 614 voksne makrellterner ble rapportert døde. Sammenlignet med hekkebestandstallene forskerne hadde tilgjengelig tilsvarte dette minimumsanslag på omtrent 3,0 og 3,5 %, men referansetellingen var allerede flere år gammel og ikke alle døde fugler ville ha blitt funnet. Den reelle dødelighetsandelen var derfor trolig høyere.

Studien, publisert på nett 8. juni 2026, kombinerte virusgenomer, ringmerkingsdata, tidspunkt for utbrudd og data om hekkebestandene. euBB-genotypen hadde oppstått i Frankrike våren 2022 gjennom reassortering mellom et måketilknyttet lavpatogent influensavirus og høypatogent H5N1. Reassortering skjer når influensavirus bytter genomsegmenter og dermed danner en ny kombinasjon av virusgener.

Flere uavhengige introduksjoner nådde tyske kolonier

De fylogeografiske analysene — sammenligninger av hvordan virusgenomer er beslektet på tvers av steder og tidspunkt — tydet på at euBB nådde tyske hekkekolonier gjennom flere separate introduksjoner, ikke én enkelt spredningshendelse. Da disse genetiske slektskapene ble kombinert med ringmerkingsdata, var mønsteret mest forenlig med at hettemåker brakte virus tilbake fra vinterområder i Nederland, Belgia og Frankrike. Tidsforløpet støttet deretter videre smitte til makrellterne, som vanligvis kommer tilbake til de delte hekkekoloniene noen uker senere.

Den nasjonale overvåkingen registrerte også en kraftig økning i andelen H5-positive prøver i utbruddsåret. Blant prøver fra hettemåke økte andelen positive for HPAIV H5 fra 21 % i 2022 til 53 % i 2023. Hos makrellterne økte den fra 25 til 36 %. De fleste prøvene kom fra døde eller syke fugler, så disse prosentene beskriver prøvematerialet i overvåkingen og ikke smitteforekomsten i bestandene.

Dødeligheten omfattet både voksne fugler og unger

I tillegg til de voksne kadavrene ble 29 812 hettemåkeunger og 1 166 makrellterneunger rapportert døde. Forfatterne understreker at ikke alle fugler som døde ville ha blitt funnet og rapportert, og at den dokumenterte dødeligheten derfor er et minimumsanslag.

Antallet hekkepar var også lavere i 2024 enn i 2022. I studiens hovedsammenligning gikk antallet hettemåkepar ned med 15,9 %, fra 66 139 til 55 622, mens makrellterne gikk ned med 5,8 %, fra 6 972 til 6 569 par. Når data fra østlige Mecklenburg-Vorpommern ble tatt med, økte nedgangene til henholdsvis 24,0 og 10,2 %. Forfatterne diskuterer også omfordeling mellom kolonier som en faktor som kan påvirke regionale endringer i antall hekkepar.

Genotypen avtok senere i overvåkingen

I 2024 ble H5 påvist i bare 1,1 % av de undersøkte hettemåkene, mens alle de seks makrellternene som ble testet det året var negative. Forfatterne diskuterer økende immunitet som én mulig medvirkende årsak til at euBB tilsynelatende avtok. Hos voksne makrellterner økte andelen med antistoffer mot influensa A til 40 % i 2024, og H5-spesifikke antistoffer ble også vanligere. Antistoffer viser tidligere eksponering og en immunrespons, ikke aktiv infeksjon på prøvetakingstidspunktet. Serologien støtter derfor at fugler kan overleve smitte og bidra til økende bestandsimmunitet, ikke at 40 % var aktivt smittet.

Studien viser hvordan en høypatogen fugleinfluensagenotype kan introduseres flere ganger med trekkfugler og deretter ramme en annen kolonihekkende art. Forfatterne konkluderer med at HPAI bør regnes som en ekstra belastning på sjøfuglbestander i tillegg til truslene de allerede møter.

Kilder og bildekreditering

  1. Knief, U., Ahrens, A. K., Allendorf, V., Behringer, C. J., Bertram, J., Bouwhuis, S., Fiedler, W., Globig, A., Günther, A., Herrmann, C., Knauf, S., Marchowski, D., Piro, S., Pohlmann, A., Rollins, R. E., Staubach, C., & Harder, T. (2026). Outbreak dynamics of high pathogenicity avian influenza virus H5N1, clade 2.3.4.4b euBB, in black-headed gulls and common terns in Germany in 2023. Avian Pathology, 55(4), 487–507. https://doi.org/10.1080/03079457.2026.2659834Primary peer-reviewed study, published online 8 June 2026. It analysed H5N1 euBB spread, virus-related mortality and population-level effects in black-headed gulls and common terns in Germany, including likely incursions from wintering areas in the Netherlands, Belgium and France.

Bilde: Donald Hobern / Wikimedia Commons — ung hettemåke fotografert ved Utterslev Mose i Danmark 11. juli 2015; representativt artsfoto, ikke en fugl fra den tyske H5N1-studien · CC BY 2.0 · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Sykdom, parasitter & mikrobiologi

ARTER I SAKEN

Arter i saken

Hettemåke Chroicocephalus ridibundus Utforsk arten Makrellterne Sterna hirundo Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.