Hopp til innhold

Genomskanning knyttet Gossas sjeldne stripemønster hos hoggorm til en region med PMEL

Male adder showing the typical zigzag dorsal pattern
Forskning · Genetikk & genomikk

En genomstudie publisert 26. juni 2026 knyttet det sjeldne langsgående stripemønsteret hos hoggorm (Vipera berus) på Gossa i Møre og Romsdal, Norge til en tydelig differensiert region på kromosom 2. I innledende feltregistreringer hadde rundt 5 % av levende hoggormer på øya en rett ryggstripe i stedet for artens vanlige sikksakkmønster: to av rundt 42 slanger registrert i 2017 og fem av 92 i 2020.

Forskerne samlet inn prøver fra hoggorm på Gossa mellom 2017 og 2021 og sekvenserte 76 individer, deriblant 19 stripete slanger og 57 med det vanlige sikksakkmønsteret. De brukte lavdekning helgenomsekvensering og genomvide sammenligninger av genetisk differensiering, i stedet for bare å teste gener som på forhånd var mistenkt for å påvirke pigmentering.

Det meste av genomsignalet samlet seg i én region på kromosom 2

De sterkeste avvikende genomvinduene samlet seg i stor grad i én region på kromosom 2. Avhengig av analyse og hvilken genommontering som ble brukt, strakte det tilknyttede signalet seg over omtrent 250 kilobaser til én megabase. Fem gener lå i denne regionen: PMEL, DGKA, RAB5B, DDN og MYL6. Fordi genene ligger fysisk tett, tolker forfatterne mønsteret som ett koblet genomområde snarere enn fem uavhengige genetiske effekter.

PMEL pekte seg ut som den sterkeste funksjonelle kandidaten fordi genet koder for premelanosomproteinet, en viktig komponent i organellene der melanin avleires. Forskerne fant en Gly206Ser-missenseendring i ekson 5 i PMEL, i proteinets sentrale amyloiddannende domene. En missensevariant endrer én aminosyre i proteinet som genet koder for. PMEL danner amyloidlignende strukturer inne i melanosomene som fungerer som stillas for melaninavleiring, noe som gjør en endring i dette domenet biologisk plausibel som pigmentmekanisme. Fire missenseendringer ble også påvist i DDN, mens det ikke ble funnet aminosyreendrende varianter i de predikerte eksonene til DGKA, RAB5B eller MYL6.

PMEL-genotypen var sterkt knyttet til stripemønsteret

Hos 39 slanger med tilstrekkelig sekvenseringsdybde til å fastslå genotypen på det aktuelle PMEL-stedet var alle de 16 stripete individene homozygote for den samme allelen — de hadde to kopier av denne varianten. Blant 23 individer med sikksakkmønster var 19 heterozygote, altså med to ulike alleler, og fire homozygote for den alternative allelen. Denne sterke sammenhengen mellom genotype og fenotype er en viktig grunn til at forfatterne vurderer PMEL som den fremste kausale kandidaten, samtidig som de understreker at de nærliggende genene arves sammen i den samme koblede regionen.

Feltarbeidet ga også et interessant, men mer komplisert arvelighetsfunn. To drektige stripete hunner ble midlertidig holdt under oppsyn i 2017 og fikk sju unger hver. Fem av sju unger fra den ene hunnen var stripete, mens alle sju ungene fra den andre hadde sikksakkmønster. Studien bruker disse kullene som tilleggsinformasjon om arvelighet, men den genomiske analysen – ikke det lille antallet kull – utgjør hovedgrunnlaget for koblingen til kromosom 2.

En sterk kandidat, men ikke endelig eksperimentelt bevis

Forfatterne beskriver resultatene som sterke bevis for at PMEL er involvert i stripemønsteret i Gossa-bestanden, og påpeker at dette bare er andre gang genet er blitt knyttet til stripedannelse hos en slange. En tidligere studie av kornsnok brukte genredigering og andre funksjonelle metoder; Gossa-studien identifiserer i stedet en naturlig forekommende sammenheng gjennom genomskanning. Det trengs derfor fortsatt eksperimentell validering for å vise direkte hvordan Gly206Ser-endringen eventuelt skaper ryggmønsteret.

Studien tester heller ikke om det stripete mønsteret gir hoggormene på Gossa en fordel når det gjelder overlevelse eller å unngå predatorer. Forfatterne diskuterer mulige økologiske virkninger av langsgående striper i åpne lynghei-, myr- og våtmarksmiljøer, men dette forblir hypoteser. De peker også på begrensninger i dagens genomannotasjon for hoggorm – blant annet at de ikke klarte å gjenfinne pigmenteringsgenet POMC for testing – og etterlyser bedre genomressurser for å kunne avgrense den genetiske forklaringen ytterligere.

Kilder og bildekreditering

  1. Genome Scanning Reveals the Genetic Basis of a Color Pattern Morphotype in an Island Population of the European Adder (Vipera berus)Primary peer-reviewed study. Whole-genome sequencing of 76 adders from Gossa, including 19 striped individuals, identified a strongly differentiated chromosome 2 region containing five genes; PMEL was the strongest functional candidate for the rare dorsal stripe phenotype.
  2. Genome Scanning Reveals the Genetic Basis of a Color Pattern Morphotype in an Island Population of the European Adder (Vipera berus)Open full-text copy of the primary study used to verify methods, sample sizes and results.

Bilde: xulescu_g / Wikimedia Commons / Flickr — hann av hoggorm (Vipera berus) med det vanlige sikksakkmønsteret; representativt sammenligningsbilde, ikke en stripet hoggorm fra Gossa-studien · CC BY-SA 2.0 · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Genetikk & genomikk

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Hoggorm Vipera berus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.