Søkshund fant et hoggormhi uten at hundeføreren visste hvor det lå

En spesialtrent søkshund klarte å finne lukt fra hoggorm (Vipera berus) under jord og stein, og lokaliserte i en liten pilotstudie et kjent vinterhi uten at hundeføreren visste nøyaktig hvor det lå. Studien fra 2026 undersøkte om lukt som kan samles inn uten å forstyrre hoggormene, kan brukes til å finne underjordiske overvintringssteder som ellers er vanskelige å lokalisere.
Hunden, en hann av engelsk springer spaniel, ble trent med avkastede skinn og avføringsprøver i stedet for levende slanger. Dermed kan treningen gjennomføres uten at målarten må håndteres eller forstyrres gjentatte ganger.
Det ble vanskeligere å finne lukten med økende dybde
I kontrollerte forsøk fant hunden 127 av 140 positive luktprøver. Den registrerte hoggormlukt helt ned til 1,2 meters dybde, men treffsikkerheten sank jo dypere prøvene lå. Ved 1,2 meter fant den rundt 70 % av de positive prøvene. Avkastede skinn ble funnet noe sikrere enn avføringsprøver, mens typen underlag ikke ga noen tydelig forskjell i resultatene.
Disse forsøkene viste at lukt kan trenge gjennom betydelige lag med underlag, men de brukte verken levende slanger eller naturlige vinterhi. Formålet var å teste hundens evne til å gjenkjenne begravd hoggormlukt under kontrollerte forhold.
69 av 70 begravde prøver ble funnet i felt
Neste del bestod av dobbeltblinde søk på to lokaliteter i Nordrhein-Westfalen, Tyskland som var kjent for å være uten hoggorm. Verken hundeføreren eller hunden visste hvor prøvene lå. Avkastede skinn eller avføringsprøver ble gravd ned omtrent 50 cm under bakken sammen med kontrollprøver uten hoggormlukt.
Hunden fant 69 av 70 positive prøver og ga ingen falske markeringer. Den ene prøven som ikke ble funnet lå i et søk som måtte avbrytes på grunn av en ytre forstyrrelse. Dybden på 50 cm ble valgt fordi den ligger innenfor det som er typisk for mange kjente vinterhi hos hoggorm i Vest-Europa.
Ett vinterhi med levende hoggorm ga et uavhengig pilotforsøk
Til slutt undersøkte forskerne om en hund som bare var trent på innsamlet lukt, også kunne kjenne igjen levende hoggorm under bakken. De søkte i områder der radiotelemetri allerede hadde lokalisert vinterhi til merkede slanger. Ved radiotelemetri bærer dyret en liten radiosender som forskerne kan peile inn, slik at posisjonen kan bestemmes uten at slangen må være synlig.
Hunden markerte innenfor 50 cm fra begge de kjente vinterhiene. Forfatterne regner likevel bare søket i Venner Moor som et uavhengig og gyldig funn. Ved det andre bekreftede stedet langs Dortmund–Ems-kanalen hadde hundeføreren tidligere kunnskap om området og ledet utilsiktet hunden mot den kjente lokaliteten. Dermed kunne førerens forventninger ha påvirket søket.
Hunden markerte også i to kontrollområder der ingen radiomerket hoggorm var kjent, men disse markeringene kunne ikke verifiseres. Umerkede hoggormer kan ha vært til stede, og forskerne behandlet derfor ikke funnene som verken bekreftede vinterhi eller sikre falske markeringer.
Lovende metode som fortsatt trenger bredere testing
Hoggormens vinterhi kan være vanskelige å finne, men plasseringen kan være avgjørende ved restaurering og gjenfukting av myr, utbygging og andre arealinngrep. Oversvømmelse eller ødeleggelse av et vinterhi kan ramme slanger som er avhengige av et tørt og beskyttet underjordisk sted gjennom vinteren.
Studien viser derfor at metoden er gjennomførbar, men er ikke en full validering av søkshunder som standardmetode. Bare én hund ble testet, og bare ett av de to kjente vinterhiene med levende hoggorm ga et fullt uavhengig pilotfunn. Forfatterne anbefaler forsøk med flere hunder, flere radiomerkede hoggormer og større feltutvalg før metoden tas i ordinær bruk.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



