Historisk DNA viste økende isolasjon blant gråspurver i Catalonia
Gråspurvbestander i Catalonia er mer genetisk adskilt enn de var for hundre år siden, selv om arten foreløpig ikke har mistet sin samlede nøytrale genetiske variasjon i regionen. Med nøytral variasjon mener forskerne her genetiske forskjeller ved markører som ikke er valgt fordi de er knyttet til bestemte egenskaper, men som brukes til å følge slektskap og bestandsstruktur. Kontrasten tyder på at forbindelsene mellom lokale bestander svekkes før et bredt tap av genetisk mangfold blir synlig.
Gråspurven (Passer domesticus) har gått tilbake i store deler av Europa, også i middelhavsbyer og jordbruksområder. Fordi arten fortsatt er vanlig og har betydelig genetisk variasjon, kan oppsplitting mellom gjenværende kolonier være vanskelig å oppdage dersom man bare undersøker dagens fugler.
I en studie publisert i Conservation Genetics 5. juni 2026 kombinerte Javier Quesada og kollegene moderne prøver fra 13 katalanske bestander med museumseksemplarer samlet inn mellom 1919 og 1950. De nålevende bestandene dekket en gradient fra jordbruksområder til bymiljø i det nordøstlige Spania. Små vevsprøver ble hentet fra beina på de bevarte museumsfuglene, der det gamle og nedbrutte DNA-et krevde egne laboratorietilpasninger.
Forskerne analyserte tolv mikrosatellittmarkører, korte og gjentatte DNA-sekvenser som kan brukes til å sammenligne genetisk variasjon og bestandsstruktur. Dermed kunne de undersøke om genetisk mangfold, slektskap og tegn på tidligere bestandsinnsnevringer var forskjellige i de historiske og moderne prøvene.
Dagens bestander er tydeligere genetisk oppsplittet
Museumseksemplarene var genetisk ensartede på tvers av regionen, et mønster som samsvarer med god forbindelse mellom gråspurvbestandene tidlig på 1900-tallet. De moderne prøvene dannet derimot flere og tydeligere genetiske grupper. Den genetiske forskjellen mellom bestandene var større, og forskerne fant også svake tegn til mer innavl og et underskudd av heterozygote individer — fugler med to ulike genvarianter ved de undersøkte markørene.
Avstand hadde også betydning i dagens materiale. De moderne bestandene viste et tydelig mønster av isolasjon med økende geografisk avstand: avstand forklarte 11,1 % av variasjonen i de genetiske forskjellene mellom bestandene. De genetiske gruppene fulgte ikke uten videre studiens brede kategorier for by- og jordbruksområder. Den nye strukturen var derfor mer sammensatt enn et enkelt skille mellom by og land.
Tegn på nylige genetiske flaskehalser — perioder med kraftig bestandsnedgang som kan redusere den genetiske bredden — ble funnet særlig i byområder, blant annet i Barcelonas storbyregion, men også i én jordbruksbestand. Forfatterne tolker helheten som en nylig oppsplitting av bestander knyttet til et mer intensivt landskap. Gråspurven er forholdsvis stedbunden. Når små kolonier mellom større bestander forsvinner, kan viktige mellomstasjoner bli borte og genflyten avta selv om arten fortsatt finnes på flere steder.
Mangfoldet består foreløpig, men forbindelsene svekkes
Et avgjørende funn var at studien ikke påviste noe samlet tap av nøytral genetisk variasjon gjennom hundreårsperioden. Dagens genetiske mangfold var heller ikke knyttet til den nylige bestandsutviklingen. Forskerne foreslår en forsinket effekt: moderne gråspurver kan fortsatt bære med seg variasjon fra en tidligere mer sammenhengende bestand, mens dagens isolasjon ennå ikke har ført til et omfattende genetisk tap.
Dette gir både et varsel og en mulighet for bevaringsarbeidet. Økende isolasjon og tidlige tegn til innavl kan gjøre bestandene mer sårbare for framtidige miljøendringer selv om det samlede genetiske mangfoldet ennå er høyt. Å bevare eller gjenopprette forbindelser mellom bestandene — blant annet gjennom leveområder i utkanten av byene og mindre «mellomstasjoner» mellom større kolonier — kan gjøre det lettere å opprettholde genflyt.
Museumsmaterialet avslørte endringen
Studien viser også verdien av historiske samlinger. Uten museumseksemplarene kunne dagens bestander ha fremstått som genetisk varierte, mens tapet av regional sammenheng ville vært langt vanskeligere å oppdage. Historisk DNA ga et sammenligningsgrunnlag fra før de nyere tilbakegangene og avdekket en endring i bestandsstrukturen som dagens genetiske mangfold alene kunne ha skjult.
Genetikk & genomikk
Lignende nyheter
mFISH koblet 16 av 22 kromosomtyper hos rhesusape til ett enkelt menneskekromosom
Kromosommaling med humane prober viste én-til-én-homologi for 16 av 22 kromosomtyper hos rhesusape, mens tre rhesusapekromosomer kombinerte materiale…
Les saken →
DNA-metyleringen endret seg da namibiske hanngeparder ble territorielle
Parvise blodprøver fra ti frittlevende namibiske hanngeparder viste omfattende, hovedsakelig økt DNA-metylering etter at de samme individene ble…
Les saken →
Zoonotisk Sarcocystis funnet hos 3,3 % av polske villsvin felt for mat
Molekylær testing av 241 villsvin fra alle de 16 polske voivodskapene fant Sarcocystis miescheriana-DNA hos 90 % og…
Les saken →ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.