Hopp til innhold

Mer enn 30 % av variasjonen i gråspurvenes hormonrespons på mattilgang var arvelig

Male house sparrow searching for food
Forskning · Fysiologi

Mer enn 30 % av den observerte variasjonen i hvor sterkt gråspurver (Passer domesticus) endret glukokortikoidresponsen når mattilgangen skiftet, ble beregnet å være arvelig. Studien viser dermed at hormonell plastisitet – individets evne til å justere en hormonrespons når forholdene endrer seg – har en moderat genetisk komponent.

Glukokortikoider inngår i hormonsystemet dyr bruker når de reagerer på miljømessige utfordringer. Hos fugler er kortikosteron det viktigste glukokortikoidet. Forskerne undersøkte ikke bare om noen gråspurver hadde høyere hormonnivåer enn andre, men om individer skilte seg stabilt i hvor mye hormonnivået endret seg mellom god og begrenset mattilgang.

Foreldre og avkom møtte de samme endringene i mattilgang

Foreldregenerasjonen ble to ganger utsatt for vekslende fôringsbehandlinger. I periodene med begrenset mat fikk hver fugl 70 % av sitt individuelle daglige matinntak; i periodene med tilstrekkelig mat fikk den 110 %. Blodprøver etter hver behandling viste hvor sterkt glukokortikoidnivået endret seg med mattilgangen.

Forskerne valgte deretter de 20 fuglene med sterkest respons, de 20 med svakest respons og 20 tilfeldig valgte fugler som kontrollgruppe. Fuglene fikk formere seg i separate volierer, og avkommet ble senere testet med de samme vekslende fôringsbehandlingene.

Kryssfostring skilte arv fra oppvekstmiljø

Noen av ungene ble oppfostret av fosterforeldre. Dermed kunne forskerne skille likhet med de genetiske foreldrene fra virkninger av foreldremiljø og oppvekstforhold. Kvantitative genetiske modeller ble deretter brukt til å beregne hvor mye av variasjonen i glukokortikoid-plastisitet som kunne knyttes til arvelige forskjeller.

Den beregnede arveligheten var over 30 %, noe forfatterne beskriver som moderat. Det betyr ikke at 30 % av hormonresponsen til en enkelt fugl er «genetisk», men at genetiske forskjeller forklarte mer enn 30 % av den observerte variasjonen i plastisitet mellom fuglene i denne studien.

Hormonell fleksibilitet har potensial til å utvikle seg

Resultatet viser at individuelle forskjeller i hormonell plastisitet kan være arvelige. Fordi naturlig seleksjon kan virke på arvelig variasjon, konkluderer forskerne med at denne fleksibiliteten har potensial til å utvikle seg, særlig i dynamiske og raskt skiftende miljøer.

Kilder og bildekreditering

  1. Ouyang, J. Q., & Lendvai, Á. Z. (2026). Hormonal plasticity to food restriction is heritable in the house sparrow, Passer domesticus. Journal of Animal Ecology, 95(4), 672–683. https://doi.org/10.1111/1365-2656.70222Primary peer-reviewed research article. First published 2 February 2026. The study estimated moderate heritability (h² > 30%) in glucocorticoid plasticity in response to food availability.

Bilde: Triops1972 / Wikimedia Commons — gråspurv (Passer domesticus) som søker etter mat, fotografert 18. oktober 2014. Illustrasjonsfoto, ikke en fugl fra forsøket med hormonell plastisitet. · CC BY-SA 4.0 — https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/ · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Fysiologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Gråspurv Passer domesticus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.