Hopp til innhold

Halsbåndparakitt og munkeparakitt fylte økologiske roller som var sjeldne blant stedegne fugler i italienske byer

Rose-ringed parakeet perched in a tree at the Forum Romanum in Rome
Forskning · Økologi

En studie av byfuglsamfunn i seks italienske byer fant at introduserte halsbåndparakitter (Psittacula krameri) og munkeparakitter (Myiopsitta monachus) skilte seg fra mange stedegne fugler i kombinasjonen av egenskaper som kroppsstørrelse, diett, næringssøk, trekk og reproduksjon. Resultatet støttet hypotesen om «begrenset likhet»: arter med ulik ressursbruk og livsstrategi kan konkurrere mindre direkte og dermed lettere eksistere side om side. Forskerne fant svakere støtte for den motsatte forklaringen, miljøfiltrering, der miljøet først og fremst favoriserer arter med lignende egenskaper.

Forskerne undersøkte 220 tellepunkter i Torino, Milano, Firenze, Roma, Napoli og Campobasso både i hekkesesongen og om vinteren. De beskrev fugleartene med egenskaper knyttet til blant annet kroppsstørrelse, diett, næringssøk, territorialitet, trekkstrategi og reproduksjon. Slik kunne de sammenligne funksjonelt mangfold – hvor ulike artene var i egenskaper som påvirker hvordan de bruker ressurser og miljø.

Til sammen registrerte forskerne 18 594 fugler fordelt på 119 arter. Parakitter var etablert i fire av de seks byene: halsbåndparakitt forekom i Firenze, Milano, Napoli og Roma, mens munkeparakitt bare ble funnet i Roma. Begge artene ble registrert både i hekkesesongen og om vinteren; Torino og Campobasso hadde ingen etablerte parakitter i studien.

Parakittene hadde uvanlige kombinasjoner av økologiske egenskaper

I alle byene der parakittene var etablert, skilte de seg fra de fleste stedegne fuglene i kombinasjonen av egenskaper. Forfatterne tolker dette som at parakittene fyller økologiske roller som er uvanlige blant stedegne arter. Det er derfor resultatene passer bedre med begrenset likhet enn med miljøfiltrering.

Jo mer urbaniserte lokalitetene var, desto større var forskjellene mellom artene i de økologiske egenskapene forskerne målte. Forfatterne mener sterkt omformede bymiljøer kan gi muligheter som stedegne spesialister utnytter dårligere, og dermed gi større spillerom for generalister og introduserte arter.

Årstiden spilte også en rolle. Artene var samlet sett mer ulike i hekkesesongen enn om vinteren, men forskjellen mellom områder med og uten parakitter var tydeligst om vinteren. I samfunn uten parakitter var artene da oftere mer like i egenskaper og ressursbruk, mens samfunn med parakitter hadde større forskjeller mellom artene. Forfatterne knytter dette til sesongmessige endringer i fuglesamfunnene og knappere ressurser om vinteren, som kan forsterke konkurransen mellom arter som ligner hverandre økologisk.

De stedegne fuglene var allerede økologisk ulike

Parakittene skapte ikke dette mønsteret alene. Da forskerne tok parakittene ut av samfunnene der de forekom, endret mønsteret seg lite. De stedegne fuglene på disse lokalitetene var allerede forholdsvis ulike i egenskapene forskerne målte.

Resultatet tyder derfor på at parakittene kan etablere seg i fuglesamfunn der artene allerede overlapper mindre i ressursbruk og livsstrategi. Det viser ikke at de introduserte papegøyene alene skapte forskjellene mellom samfunn med og uten parakitter.

Reirbruk var ett område der parakittene lignet mer på stedegne fugler. Da forskerne gjentok hekkesesonganalysen uten reirtype, skilte parakittene seg enda tydeligere fra resten av fuglesamfunnet. Forfatterne tolker dette som et tegn på at konkurransen kan være sterkere om reirplasser, særlig for hulrugende halsbåndparakitt.

Studien sammenlignet økologiske egenskaper og sammensetningen av fuglesamfunnene. Den målte ikke direkte konkurranse eller bestandsvirkninger på stedegne fugler, og den omfattet bare ett år i byer der parakittene allerede var etablert. Resultatene støtter derfor ulikhet i ressursbruk og livsstrategi som én forklaring på vellykket etablering; de viser ikke at parakittene er uten økologiske virkninger.

Kilder og bildekreditering

  1. Marcolin, F., Alba, R., Mammola, S., Assandri, G., Ilahiane, L., Rubolini, D., Reino, L., & Chamberlain, D. (2026). Non-native parrot species expand the trait space of avian communities by filling empty niches in urban areas. Ibis, 168(3), 1055–1070. https://doi.org/10.1111/ibi.70032Open-access peer-reviewed primary study first published 14 January 2026. Surveys covered 220 points in six Italian cities in breeding and winter periods. Rose-ringed and monk parakeets showed consistently overdispersed functional contributions, supporting limiting similarity. Functional dispersion did not differ significantly between invaded communities and the native component of those same communities after parakeets were removed.

Bilde: Bouke ten Cate / Wikimedia Commons — halsbåndparakitt i et tre ved Forum Romanum i Roma, Italia, 4. januar 2018. Illustrasjonsfoto fra en av byene som inngår i studien. · CC BY 4.0 — https://creativecommons.org/licenses/by/4.0/ · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Økologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Halsbåndparakitt Psittacula krameri Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.