Klimahastighet var faktoren som hang sterkest sammen med leopardens globale utbredelsestap

På tvers av leopardens (Panthera pardus) globale utbredelse var klimahastighet faktoren som hang sterkest sammen med historisk utbredelsestap. Klimahastighet beskriver hvor raskt sammenlignbare klimaforhold flytter seg geografisk. Deretter fulgte landskapsendring, biomassetetthet av husdyr og skogtap i den globale rangeringen.
Forskerne sammenlignet IUCN-kart over historisk og nåværende utbredelse for alle de ni nålevende leopardunderartene. Den historiske utbredelsen ble delt inn i ruter på rundt 2 500 km², som ble klassifisert etter om leopard fortsatt fantes der eller hadde forsvunnet lokalt. Deretter ble mønsteret sammenlignet med elleve klima- og menneskepåvirkede variabler.
To modelltyper framhevet ulike sider av mønsteret
Studien brukte to modelltyper som svarer på ulike spørsmål. I modellene som rangerte hvilke variabler som best skilte mellom områder med og uten leopard, kom klimahastighet øverst. I regresjonsmodellen hadde derimot landskapsendring den sterkeste positive sammenhengen med lokal utdøing, mens klimahastighet og skogtap viste svakere positive sammenhenger. Det betyr ikke at en bestemt prosentandel leoparder forsvant når én påvirkning økte; verdiene beskriver relative mønstre i modellen, ikke observerte forsvinningsrater.
De viktigste påvirkningene varierte mellom underartene
Mønsteret varierte også mellom underartene. Klimahastighet, klimaekstremer og skogtap rangerte høyest for den indiske underarten (P. p. fusca). Hos amurleopard (P. p. orientalis) var husdyrtetthet og samlet menneskelig påvirkning blant de viktigste variablene. Skogtap rangerte høyest for den indokinesiske underarten (P. p. delacouri), mens ingen enkeltvariabel dominerte konsekvent for leopardene på Java og Sri Lanka.
Modellene viser sammenhenger, ikke direkte årsaker
Resultatene viser ikke at klimahastighet eller noen av de menneskelige påvirkningsfaktorene direkte forårsaket utbredelsestapet. Modellene er korrelative, og flere viktige påvirkninger – blant annet mangel på byttedyr, forfølgelse, krypskyting og gjengjeldelsesdrap – kunne ikke inkluderes på en sammenlignbar måte globalt. Rutene på rundt 2 500 km² glatter dessuten over lokale forhold, og flere miljødata beskriver nyere perioder enn den samlede historiske tilbakegangen.
Studien reduserer derfor ikke leopardens globale tilbakegang til én årsak. Den viser i stedet at både klimatiske forskyvninger og menneskelig landskapspåvirkning har tydelige globale sammenhenger med utbredelsestapet, samtidig som kombinasjonen av relevante påvirkningsfaktorer varierer betydelig mellom de ni underartene.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



