Antibiotikaresistensgener ble påvist i 74 % av prøvene fra prærieulv i Costa Rica

En studie av ville prærieulver (Canis latrans) i Costa Rica har funnet omfattende forekomst av antibiotikaresistensgener i mikrobiomet i avføringen. Slike gener er biter av mikrobielt DNA som kan bidra til at bakterier eller andre mikroorganismer tåler antibiotika. Når de påvises i mikrobielt DNA fra avføring, viser det at tarmmikrobiomet inneholder genetisk resistenspotensial; det betyr ikke i seg selv at prærieulven var syk eller hadde en aktiv antibiotikaresistent infeksjon. Studien, publisert på nett 4. mai 2026 i One Health, påviste kombinasjoner av resistensgener mot flere antibiotikatyper i 26 av 35 genetisk bekreftede ekskrementprøver fra prærieulv.
Forskerne samlet inn avføringsprøver i Guanacaste Conservation Area og Central Conservation Area mellom mars og august 2022. Fordi ekskrementer i felt kan være vanskelige å artsbestemme sikkert, brukte de først mitokondrielt DNA for å bekrefte hvilke prøver som stammet fra prærieulv.
Resistensgener var vanlige i de bekreftede prærieulvprøvene
Deretter undersøkte forskerne mikrobielt DNA i de bekreftede prøvene for ni antibiotikaresistensgener. Hos 74 % av prøvene fant de kombinasjoner som forfatterne omtaler som mikrobiomer med multiresistens. Flere gener knyttet til resistens mot blant annet sulfonamider, tetrasykliner og kloramfenikol var blant de vanligste.
Nærhet til mennesker hang sammen med mer resistens
Forekomsten av resistensgener var forskjellig mellom de to verneområdene. Central Conservation Area, som ligger nærmere tettere befolkede landskap, hadde en samlet påvisningsrate på 23 %, mot 13 % i Guanacaste Conservation Area. De fire vanligste genene som ble påvist — sulII, tetQ, tetY og catAI — skilte seg også mellom de to verneområdene i mengde og fordeling.
Forskerne tolker det geografiske mønsteret som forenlig med sterkere menneskelig påvirkning på antibiotikaresistens i miljøet. Prærieulver beveger seg mellom vernede områder, jordbrukslandskap og bosetninger og kan derfor komme i kontakt med mikroorganismer fra ulike deler av landskapet. Forfatterne foreslår at arten kan brukes som indikatorart for å overvåke miljømessig spredning av resistensgener i grenseflaten mellom dyreliv og mennesker.
De undersøkte prærieulvene hadde lav mitokondriell variasjon
Studien brukte også mitokondrielt DNA fra prærieulv til å gi foreløpig informasjon om bestandens genetikk i Costa Rica. Forskerne identifiserte tre mitokondrielle haplotyper. Både haplotype- og nukleotiddiversiteten var forholdsvis lav, noe som betyr at de undersøkte prærieulvene representerte få mitokondrielle morslinjer, og at DNA-sekvensene i disse linjene var forholdsvis like. Biologisk tyder dette på begrenset mitokondriell variasjon i materialet; forfatterne omtaler det som et mulig foreløpig tegn på en viss grad av slektskap i den undersøkte bestanden. Samtidig fant de lav, men påvisbar genetisk forskjell mellom de to regionene. Fordi analysen bare fulgte morslinjer i mitokondrielt DNA og omfattet 33 brukbare prøver, kan den ikke alene avgjøre hvor stor den samlede genetiske variasjonen eller graden av slektskap er i bestanden.
Forfatterne beskriver arbeidet som den første dokumentasjonen av antibiotikaresistensgener hos prærieulv i Costa Rica og Mellom-Amerika. De mener videre overvåking av både resistensgener og bestandsgenetikk hos ville dyr kan knytte sammen naturvern, miljøovervåking og folkehelse i landskap der ville rovdyr ofte overlapper med mennesker og husdyr.
ARTER I SAKEN
Arten i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.



