Hopp til innhold

Fôringsautomater tester hvordan storhaletrupialer endrer et innlært valg

Great-tailed grackle feeding on scattered seeds on the ground

To fjernstyrte fôringsautomater og et lager av kjeks hjelper forskere med å undersøke hvor raskt ville storhaletrupialer (Quiscalus mexicanus) forlater et valg som ikke lenger lønner seg. Felteksperimentet i Santa Barbara i California, USA skal måle atferdsfleksibilitet hos fugler som lever i et menneskepåvirket miljø.

University of California, Santa Barbara beskrev det pågående prosjektet 28. april 2026. Corina Logan og Dieter Lukas arbeider med storhaletrupial i Leadbetter Beach Park, der fuglene frivillig oppsøker forsøksutstyret mot en matbelønning.

Slik fungerer reverseringslæringen

Testen begynner med to fjernstyrte automater for kjæledyrfôr, én lysegrå og én mørkegrå. Forskerne deler bare ut Goldfish-kjeks fra den ene automaten når en fugl lander ved den. Når storhaletrupialen har lært hvilken farge som varsler belønning, snur forskerne ordningen slik at den andre automaten gir uttelling.

Denne formen for reverseringslæring krever at fuglen oppdaterer en nylig innlært preferanse. Forskerne undersøker både hvordan valgene endrer seg etter en belønning, og hvor ofte fuglen avviker fra det lærte mønsteret. En fugl som raskt går over til den nye automaten, viser én side ved fleksibilitet ved å gi slipp på en regel som ikke lenger virker.

Forsøket gjør det samtidig mulig å observere hvordan enkeltfugler oppfører seg overfor hverandre. Ifølge universitetets omtale bruker hannene ofte dominans for å få tilgang, mens hunnene gjerne satser på hurtighet. Noen løser oppgavene raskt, mens andre holder avstand og følger med. Forskerne har også sett fugler rope og kaste omkring seg med blader når et tidligere riktig valg ikke lenger gir belønning. Lukas understreker likevel at dette ikke beviser at fuglene har et menneskelignende raserianfall.

Storhaletrupialen er et tydelig naturlig studieobjekt fordi den har utvidet sitt nordamerikanske utbredelsesområde kraftig. Prosjektomtalen oppgir at arten på 1880-tallet ikke var kjent lenger nord enn det sørlige Texas, mens den nå forekommer helt til Vancouver i Canada. Logans hypotese er at evnen til å endre atferd når forholdene skifter, kan være en del av forklaringen.

Hva tidligere forsøk viste

Arbeidet i Santa Barbara er det nyeste trinnet i et lengre forskningsprogram. Tidligere forsøk, slik de oppsummeres av universitetet, viste at storhaletrupialer som var trent til å bli mer fleksible, gjorde det bedre under næringssøk i naturen. Fugler nær utkanten av utbredelsesområdet var også gjerne mer utholdende enn fugler lenger innenfor grensen.

Tidligere sammenligninger ga imidlertid ingen enkel likhet mellom fleksibilitet og ekspansjon. Bestandene i utkanten viste størst variasjon mellom individer, men gjennomsnittlig fleksibilitet var lik hos storhaletrupial, som sprer seg raskt, og båthaletrupial (Quiscalus major), som ikke gjør det. Dette er én grunn til at forskerne undersøker individuelle forskjeller og flere atferdsmål i stedet for å behandle «tilpasningsevne» som én enkelt egenskap.

Studien inngår i ManyIndividuals, et internasjonalt prosjekt som skal prøve atferdshypoteser på mange dyr og forskningssteder. Et sentralt spørsmål er om erfaringer som reverseringslæring kan øke fleksibiliteten på måter som hjelper dyr å håndtere raske miljøendringer.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Atferd

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Storhaletrupial Quiscalus mexicanus Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.