Hopp til innhold

Unge shikrahauker kan skilles fra balkanhauk på iris, undergump og vingestruktur

Shikra perched in a tree at Thol Bird Sanctuary, Gujarat
Forskning · Anatomi og morfologi

En studie publisert i juni 2026 undersøkte fotografier av 75 shikrahauker (Tachyspiza badia) og 93 balkanhauker (Tachyspiza brevipes) i første kalenderår for å teste feltkjennetegn som brukes til å skille de to like små haukene. Bildene, hovedsakelig hentet fra Macaulay Library og datert fra juni til november, ble vurdert for irisfarge, tegninger på undergumpen og detaljer i den sammenfoldede og åpne vingen.

Irisfargen var en av de tydeligste forskjellene. Unge shikrahauker hadde normalt en klart gul iris som var synlig selv i bilder med lavere oppløsning, mens nesten alle balkanhaukene fremstod mørkøyde. Bare to helt nylig utflydde shikrahauker i materialet hadde blågrå iris, og også hos disse var irisen lysere enn pupillen.

Undergumpen og håndsvingfjærenes struktur ga flere kjennetegn. Alle balkanhauker der undergumpen kunne vurderes hadde minst noen mørke tegninger, mens de fleste shikrahaukene så umerkede ut eller bare hadde spredte, små flekker. Hos sittende fugler lå spissene på de lengste sammenfoldede håndsvingfjærene også forskjellig: hos balkanhauk var avstanden mellom P5, P6 og P7 omtrent jevn, mens P6 hos shikrahauk lå tydelig nærmere P7 enn P5. Også den åpne vingen skilte artene: balkanhauk viste typisk fire håndsvingfjær som tydelige «fingre» og en smal vingespiss hovedsakelig dannet av P7 og P8, mens shikrahauk viste fem fingre og en bredere vingespiss fordi P6 var nesten like lang som P7 og P8.

Bildematerialet tydet også på at postjuvenil myting begynner tidligere hos den standfaste shikrahaukbestanden i De forente arabiske emirater enn eldre standardlitteratur har angitt. Mange fugler i første kalenderår viste tydelig myting om høsten, i enkelte tilfeller allerede fra august, mens ingen av de undersøkte balkanhaukene viste postjuvenil myting. Forfatteren påpeker at tidspunktet trolig er mindre nyttig hos trekkende shikrahaukbestander fra mer sesongpregede klima, der mytingen forventes å begynne senere.

Artsbestemmelsen blir stadig mer relevant fordi shikrahauk de siste årene har utvidet utbredelsen vestover og sørover, blant annet i deler av Midtøsten, slik at de to like artene oftere kan dukke opp i de samme områdene.

Kilder og bildekreditering

  1. Campbell, O. (2026). Separation of first-calendar-year Levant Sparrowhawk and Shikra, with reference to a record from the UAE. British Birds, 119, 316–328.Primary article in British Birds, Issue 6, June 2026. The publisher gives the publication month but not a day. Images of 93 first-calendar-year Levant Sparrowhawks and 75 first-calendar-year Shikras were examined for iris colour, undertail-covert markings and folded/open-wing structure; the article also discusses post-juvenile moult timing in resident UAE Shikras.

Bilde: Gannu03 — shikrahauk (Tachyspiza badia) i Thol Bird Sanctuary, Gujarat, India, fotografert 21. desember 2024; Wikimedia Commons; representativt artsbilde, ikke en av fuglene analysert i studien; tettere 16:9-beskjæring. · CC BY-SA 4.0 — https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/ · Kilde

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Anatomi og morfologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Shikrahauk Tachyspiza badia Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.