Hopp til innhold

Nederlandske modeller viste at svarttrost–mygg-syklusen ikke kunne opprettholde Usutu-virus alene

Male Eurasian blackbird in The Hague, Netherlands

Svarttrost (Turdus merula) var fuglearten som tydeligst ble rammet da Usutu-virus etablerte seg i Nederland, men smittemodeller viser at svarttrost–mygg-syklusen ikke kunne opprettholde viruset alene. Studien, publisert i Nature Ecology & Evolution 3. mars 2026, fant støtte for at andre, mindre tydelig rammede fugleverter bidro til smitten.

Usutu-virus er et myggoverført virus som sirkulerer mellom fugler og Culex-mygg. Svarttrost kan ha høy dødelighet ved infeksjon, mens andre fuglearter kan bidra til smitten med langt mindre synlig sykdom, og derfor er det viktig å finne ut hvilke arter som inngår i reservoaret.

Forskerne rekonstruerte framveksten av Usutu-virus fra 2016 til 2022 med mekanistiske modeller av smitte mellom fugler og Culex pipiens-mygg. Modellene kombinerte flere typer overvåkings- og bestandsdata for svarttrost, blant annet PCR-testing, antistoffundersøkelser, testing av døde fugler, bestandsovervåking og meldinger fra publikum om døde svarttroster.

Modeller med flere verter passet utbruddet bedre

Modeller som inkluderte en ekstra reservoarpopulasjon — én eller flere andre fuglebestander som kunne delta i smitten og bidra til å opprettholde viruset — gjenskapte de observerte utbruddsmønstrene bedre enn modeller basert på svarttrost alene. I den best tilpassede modellen hadde disse reservoarfuglene liten eller ingen infeksjonsrelatert dødelighet, levde lenger og spredte seg over større avstander enn svarttrost.

Modellen viste at smitten gjennom svarttrost–mygg-syklusen var altfor svak til å opprettholde viruset alene, mens den utledede reservoar–mygg-syklusen var sterk nok til å holde smitten i gang. Unge svarttroster ble beregnet å bidra rundt 50 % mer til smitten enn voksne, men svarttrostens samlede bidrag var likevel for lite til å forklare at viruset ble opprettholdt.

Reservoarpopulasjonen hadde langt høyere immunitet

Gjennomsnittlig modellert seroprevalens — andelen som ble anslått å ha antistoffer som tegn på tidligere infeksjon — nådde 68,1 % i reservoarpopulasjonen, mot 13,4 % hos svarttrost. Da immuniteten bygget seg opp hos de mer langlivede reservoarvertene, gjenskapte modellen nedgangen i smitte etter de første utbruddsårene. Forfatterne tolker dette som at bestandsimmunitet hos andre verter bidro til å begrense senere virussirkulasjon og videre tilbakegang hos svarttrost.

Reservoarfuglene er fortsatt ukjente

Studien peker ikke ut én bestemt reservoarart. I stedet utleder den egenskapene til én eller flere ekstra vertspopulasjoner fra de observerte overvåkingsmønstrene. Andelen myggstikk hver vert mottar avhenger både av myggens vertspreferanse og av hvor tallrike vertene er, og disse faktorene kunne ikke skilles i analysen.

Modellen antok også de samme smittesannsynlighetene for reservoarpopulasjonen som for svarttrost, og estimatene for reservoarets levetid og immunitet var usikre. Forfatterne beskriver derfor reservoaret som en utledet flerartskomponent, ikke som en navngitt art.

Om innholdet: Denne saken er produsert med KI-assistanse i en redaksjonell arbeidsflyt utviklet av Wildlife Vagabond. Det redaksjonelle ansvaret ligger hos Wildlife Vagabond.Slik brukes KI

Sykdom, parasitter & mikrobiologi

ARTER I SAKEN

Arten i saken

Svarttrost Turdus merula Utforsk arten

Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern

Var denne informasjonen nyttig?

Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.

Støtt Wildlife Vagabond

Nyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.