Varmekamera økte ikke den samlede avskytingsraten i et kontrollprogram for aksishjort

Et forsøk under et kontrollprogram for introduserte hjortedyr ved Collinsville i Queensland, Australia fant at bruk av varmekamera ikke økte den samlede avskytingsraten fra helikopter signifikant. Programmet var rettet mot aksishjort (Axis axis) og rusa (Cervus timorensis), og studieområdet hadde en stor sammenhengende bestand av aksishjort; villsvin (Sus scrofa) og villhunder (Canis familiaris) ble også felt når de ble påtruffet.
Studien, publisert 13. april 2026, analyserte 20 helikopterturer gjennomført i juli og august 2024 over et område på 1 996 kvadratkilometer fordelt på 12 kvegfarmer. Fjorten turer brukte en operatør med varmekamera, mens seks baserte seg på vanlig visuell oppdagelse.
Varmekamera fant mange dyregrupper
Kameraet fungerte ved ulike temperaturer og under forskjellig grad av trekronedekke, men ble vurdert som brukbart gjennom hele turen på bare åtte av de 14 turene med varmekamera. På de øvrige seks var bruken begrenset deler av turen av omgivelsesforhold eller fordi høy dyretetthet gjorde vanlig visuell oppdagelse tilstrekkelig. På turene med varmekamera der den første oppdagelsesmetoden var registrert, sto termiske bilder for 65 % av oppdagelsene blant de analyserte dyregruppene. For hjortegrupper spesifikt ble 67,4 % av de registrerte første oppdagelsene gjort med varmekamera framfor med vanlig syn. Forfatterne understreker at dette ikke viser at disse gruppene nødvendigvis ville ha forblitt uoppdaget uten kameraet.
På alle de 20 turene til sammen ble 1 881 dyr felt: 1 365 hjortedyr, 508 villsvin og åtte villhunder. Forfatterne opplyser at det samlede fellingsmaterialet hovedsakelig besto av aksishjort, selv om hjortetallet også omfattet rusa.
Den samlede fellingsraten var ikke signifikant høyere
Til tross for de ekstra oppdagelsene fant forskerne ingen signifikant samlet økning i antall dyr felt per time eller per fløyet kilometer når varmekamera ble brukt. Tiden brukt på å finne og forfølge dyr viste heller ingen konsekvent samlet forbedring.
Dyretettheten ser ut til å ha vært viktig. Deler av Collinsville-området hadde tidligere hatt svært høye tettheter av hjortedyr, opptil 48,3 dyr per kvadratkilometer. Ved slike tettheter var dyrene allerede relativt lette å finne visuelt, og operasjonen kunne i større grad være begrenset av tiden det tok å forfølge og felle dyrene enn av selve søket.
Fordelen kan bli større når dyrene er vanskeligere å finne
De begrensede sammenligningene ved lav hjortetetthet pekte i den retningen. I begge de parvise lavtetthetsområdene ble flere dyr felt per time på turene med varmekamera enn på de konvensjonelle turene: 27,9 mot 23,7 i det ene området og 60,3 mot 13,8 i det andre. Turene med varmekamera fant også forholdsvis flere svært små hjortegrupper: 45 % av hjortegruppene besto av ett eller to dyr, mot 26,3 % på konvensjonelle turer. Forfatterne understreker at disse fordelene ikke var gjennomgående i hele forsøket.
Operatøren med varmekamera økte timekostnaden for operasjonen med rundt 20,5 %, og denne merkostnaden ble ikke oppveid av en høyere samlet fellingsrate i forsøket. Forfatterne konkluderer likevel med at termiske bilder kan være nyttige, særlig når dyretettheten er lavere, dyrene opptrer i mindre grupper eller tett vegetasjon gjør visuell oppdagelse vanskelig.
ARTER I SAKEN
Arter i saken
Uavhengig nyhetsarkiv for forskning og naturvern
Var denne informasjonen nyttig?
Wildlife Vagabond er utviklet og vedlikeholdt uavhengig. Frivillig støtte bidrar til kildekontroll, drift og videre arbeid med forsknings- og naturvernnyheter.
Støtt Wildlife VagabondNyhetsarkivet forblir fritt tilgjengelig.




