Tyrkerdue

Tyrkerdue (Streptopelia decaocto) er en mellomstor og slank due med lys gråbeige fjærdrakt, lang firkantet hale og et smalt svart halvmåneformet bånd bak på halsen. De ytre halefjærene har brede hvite tupper som er særlig tydelige i flukt. Arten er omtrent 31–34 cm lang. Hann og hunn er svært like, mens ungfugler er mattere og mangler det fullt utviklede svarte nakkebåndet.

Tyrkerdua er kjent for en av de mest markante naturlige utbredelsesekspansjonene hos europeiske fugler. Fra et tyngdepunkt lenger sørøst i Eurasia spredte arten seg raskt gjennom Balkan og videre over Europa på 1900-tallet. I Norge etablerte den seg som hekkefugl på 1950- og 1960-tallet. En studie publisert i 2002 av koloniseringen av Extremadura i Vest-Spania fant at arten først etablerte seg i bymiljøer og deretter spredte seg videre ut i landsbygda. Denne nære koblingen til tettsteder og kulturlandskap var karakteristisk for den europeiske ekspansjonen, som skjedde gjennom naturlig kolonisering og ikke menneskelig introduksjon.

I Norge er tyrkerdua tett knyttet til tettsteder og byer med hager, parker, gårder og annen åpen bebyggelse med trær. Arten bruker også jordbruksområder og landsbyer og finner gjerne reirplasser i trær og busker nær bygninger.

Den unngår som regel store sammenhengende skoger og helt åpne treløse områder. Vinterstid kan norske fugler være sterkt avhengige av foringsplasser, kornlagre og andre steder med lett tilgjengelig mat, noe som gjør koblingen til menneskeskapte miljøer særlig tydelig i nordlige deler av utbredelsen.

Kostholdet består hovedsakelig av frø og korn, blant annet kornsorter og frø fra gress og andre planter. Grønne plantedeler inngår i mindre grad, og små virvelløse dyr tas av og til. Fuglene finner mesteparten av maten på bakken og går rolig rundt mens de plukker enkeltfrø og andre næringsemner.

Menneskeskapte matkilder er viktige mange steder. Tyrkerduer bruker gjerne fuglebrett og foringsplasser og søker mat rundt gårder, kornlagre og husdyrhold.

Tyrkerduer er i hovedsak stedbundne etter at en hekkebestand er etablert, men unge fugler kan spre seg langt. Kombinasjonen av lokal stedfasthet og stor spredningsevne hos enkelte individer var viktig for den raske ekspansjonen gjennom Europa.

Par holder ofte sammen gjennom store deler av året. Utenom hekkingen kan flere fugler samles ved gode matkilder. Den velkjente tredelte kurringen høres ofte fra åpne sitteplasser og fungerer også som territoriesignal, slik at hanner kan markere og forsvare opptatte områder mot rivaler.

Hekkesesongen er lang, og i milde områder kan arten forsøke å hekke gjennom store deler av året. Hannen utfører en karakteristisk kurtiseflukt med bratt stigning etterfulgt av glideflukt med utspredte vinger og hale. Reiret er en enkel og ofte ganske spinkel plattform av kvister som plasseres i et tre, en busk eller på en bygning. To hvite egg er normalt.

Begge foreldrene ruger og mater senere ungene med kromelk før dietten gradvis suppleres med oppbløtte frø. Rugingen varer vanligvis omtrent 16–17 dager, og ungene forlater reiret etter rundt 17–19 dager. Flere hekkeforsøk i samme år er vanlig og har vært en viktig del av artens evne til å bygge opp bestander raskt i nye områder.

Tyrkerdua er et tydelig eksempel på en art som har utnyttet menneskeskapte landskap uten å være avhengig av direkte utsetting. Byer, gårder, parker og foring gir både mat og reirplasser, og artens naturlige europeiske ekspansjon fulgte i stor grad områder med bosetting og jordbruk.

Andre steder har mennesker likevel introdusert arten. Fugler som kom til Bahamas på 1900-tallet spredte seg videre til Florida og derfra raskt gjennom store deler av Nord-Amerika. En studie publisert i 2014 av den nordamerikanske ekspansjonen fant at bebygde områder og temperatur var viktige for den lokale bestandsveksten. Studier av habitat- og kostholdsoverlapp med lokale duearter har funnet positive sammenhenger snarere enn tegn til at tyrkerdua generelt fortrenger dem.

Tyrkerdue er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste. På Norsk rødliste for arter 2021 er arten vurdert som nær truet fordi hekkebestanden er liten. Bestanden ble i 2015 anslått til omtrent 1 100–2 400 reproduserende individer, med et mest sannsynlig estimat rundt 1 490.

Etter etableringen i Norge på 1950- og 1960-tallet økte bestanden kraftig fram til 1980-tallet, før den gikk markert tilbake fram mot årtusenskiftet. Den nyere bestandsutviklingen i Norge er ikke godt nok dokumentert til å tallfeste, men lokale opplysninger tyder på at hekkebestanden har vært forholdsvis stabil etter 2000.

Mangel på føde vinterstid kan ha bidratt til den norske tilbakegangen. Spillkorn fra kornlagre var tidligere en viktig vinterressurs, men tilgangen er redusert. Jakt kan også ha bidratt til tilbakegangen på 1970-tallet, mens reirpredasjon fra kråkefugler, predasjon av voksne fra spurvehauk (Accipiter nisus) og strenge snøvintre kan begrense bestanden lokalt.

Ingen av disse faktorene forklarer likevel alene hvorfor den norske bestanden falt så kraftig etter 1980 eller hvorfor små bestander ikke har tatt seg tydelig opp igjen. Årsakene til den langsiktige utviklingen er derfor fortsatt ikke fullt forstått.