Svartkråke

Svartkråke (Corvus corone corone) er den helsvarte nominatformen av kråke (Corvus corone) i Vest-Europa. Voksne fugler er omtrent 44–51 cm lange, har et vingespenn på rundt 84–100 cm og veier i gjennomsnitt omkring 509 g. Fjærdrakt, nebb og bein er helt svarte, med lilla, blå eller grønn glans i godt lys. Nebbet er kraftig, men mindre massivt og buet enn hos ravn, og halen har en forholdsvis rett avslutning.

Den lignende kornkråken (Corvus frugilegus) har mer toppet isse og, hos voksne fugler, et tydelig felt med bar lys hud rundt nebbroten. Svartkråker opptrer dessuten oftere som territorielle par enn i de tette næringsflokkene og koloniene som er typiske for kornkråke.

Svartkråke og den gråsvartfargede kråkeformen har flere ganger skiftet mellom arts- og underartsstatus. AviList v2025b behandler dem som én polytypisk art, Corvus corone. Den vesteuropeiske helsvarte formen på denne siden er C. c. corone, mens vår hjemlige grå form nå heter gråkråke (C. c. cornix).

Formene møtes i en lang og smal hybridsone i Europa og får fertile avkom sammen. Genomstudier viser omfattende genflyt gjennom det meste av arvematerialet til tross for den slående fargeforskjellen. En studie publisert i 2019 fant at samspillet mellom genet NDP og et område på kromosom 18 forklarte over 68 % av fjærdraktvariasjonen i hybridsonen. Begge områdene er under sterk divergent seleksjon.

Svartkråken bruker et svært bredt spekter av åpne og halvåpne leveområder, blant annet jordbruksland, beitemark, skogkanter, hei, kyst, parker, landsbyer og byer. Suksessen skyldes mindre én bestemt habitatpreferanse enn tilgang til åpne næringsområder, egnede reirplasser og ressurser som endrer seg gjennom året.

Kostholdet er svært bredt. Svartkråker tar insekter og andre virvelløse dyr, meitemark, egg og fugleunger, små virveldyr, åtsel, korn, frø, frukt og matavfall. De leter etter mat på bakken, undersøker jord og vegetasjon og oppsøker strender, veikanter og kadavre. Pløyde jorder, beitemark og andre midlertidige matkonsentrasjoner kan utnyttes raskt.

Svartkråker er svært atferdsmessig fleksible og lærer raskt hvordan forutsigbare endringer i omgivelsene påvirker tilgangen på mat og trygge områder. Individer tilpasser hvor og når de søker næring etter lokale forhold og kan bevege seg gjentatte ganger mellom ulike næringsområder gjennom samme dag.

De fleste hekkende svartkråker lever i langvarige territorielle par, men det sosiale systemet er fleksibelt. Ikke-hekkende fugler danner løse grupper. En studie publisert i 2002 fra Nord-Spania fant at 73,3 % av de undersøkte territoriene ble holdt av kooperative grupper, med opptil ni fugler i samme gruppe. Gruppene bestod av et hekkende par og ekstra fugler som kunne hjelpe til med territorieforsvar eller ungepleie. Kooperativ hekking er dermed langt vanligere i enkelte bestander enn i andre.

Arten er en viktig modell i forskning på dyrekognisjon. I et forsøk publisert i 2024 lærte tre trente svartkråker å produsere et bestemt antall rop, fra ett til fire, etter visuelle eller akustiske signaler knyttet til antall. Egenskaper ved det aller første ropet kunne forutsi hvor mange rop som ville følge, noe som tyder på at fuglene planla sekvensen før de startet. Dette var en kontrollert laboratorieoppgave og betyr ikke at ville svartkråker normalt kommuniserer antall på samme måte.

Svartkråken bygger et stort kvistreir, vanligvis høyt i et tre, men også klipper, master og bygninger kan brukes. Reirskålen fôres med mykere materiale som gress, ull eller hår og mose. Ett kull i året er normalt. Et vanlig kull består av 3–4 egg. Hunnen ruger i omtrent 18–20 dager, mens hannen står for mye av matforsyningen til henne, og begge foreldrene mater ungene etter klekking. Ungene blir normalt i reiret i rundt 29 dager. Etter utflyging er de fortsatt avhengige av de voksne i omtrent fire–fem uker.

I bestander med kooperative grupper kan hjelpere også bidra til reirforsvar og mating av ungene. Kooperativ ungepleie er en regional sosial strategi og ikke det normale hekkesystemet gjennom hele underartens utbredelse.

Svartkråken tilpasser seg lett menneskepåvirkede landskap. Tettsteder og byer kan gi plener, parker, idrettsanlegg, veikanter og avfall som næringsmuligheter, mens bygninger og andre konstruksjoner kan supplere trær som reirplasser. Fugler som lever tett på mennesker kan bli betydelig mer tolerante for ferdsel enn individer i mer landlige områder.

Arten lærer også å utnytte gjentakende menneskelig aktivitet som midlertidig gjør mat tilgjengelig, blant annet slått, jordarbeid og muligheter knyttet til trafikk. De samme individene kan bevege seg regelmessig mellom bebyggelse og omkringliggende jordbruksland framfor å fungere som rent urbane fugler, noe som gjør forholdet til mennesker til et godt eksempel på artens generelle fleksibilitet.

Svartkråke vurderes ikke separat av IUCN; den globale statusen følger hovedarten Corvus corone, som er klassifisert som livskraftig. Den vesteuropeiske nominatformen er vanlig i store deler av sitt naturlige område.

I Norge er svartkråke vurdert som ikke egnet (NA) for rødlisting fordi den ikke har hatt en etablert hekkebestand på minst 20 reproduktive individer i minst ti år. Flere hekkeforsøk med gråkråke er kjent fra Sør-Vestlandet, men svartkråke er fortsatt ikke en etablert norsk hekkefugl.