Gråsisik

Gråsisik (Acanthis flammea) er en liten nordlig fink med utbredelse gjennom Eurasia og Nord-Amerika. Voksne fugler er omtrent 11,5–14 cm lange og veier vanligvis rundt 10–20 g. Alle former har rød panne, et lite svart hakeparti og tydelig streket brun eller grå fjærdrakt. Voksne hanner får ofte rosa til rødt på brystet, mens hunnene vanligvis er mer gjennomgående streket og mangler den kraftige rosafargen på undersiden.

Utseendet varierer svært mye gjennom artens enorme utbredelse. Noen fugler er små og mørkebrune, andre større og svært lyse, og mellomformer er vanlige. Denne variasjonen gjorde lenge sisikbestemmelse notorisk vanskelig da formene ble behandlet som separate arter.

Taksonomien hos gråsisik har endret seg gjentatte ganger fordi store forskjeller i fjærdrakt, nebbform og kroppsstørrelse står i kontrast til svært liten genetisk separasjon. Inntil nylig behandlet mange sjekklister gråsisik (Acanthis flammea), brunsisik (A. cabaret) og polarsisik (A. hornemanni) som egne arter.

Genetiske studier svekket gradvis denne inndelingen. En studie fra 2008 fant liten molekylær støtte for separate arter, og senere helgenomforskning viste omfattende genflyt gjennom komplekset. Mye av den tydelige variasjonen i farge og nebbform er knyttet til en stor kromosomal inversjon som fungerer som et supergen og kobler flere egenskaper sammen. AviList behandler derfor komplekset som én art, gråsisik Acanthis flammea. I Norge er også brunsisik og polarsisik nå slått sammen med gråsisik. De mørke, lyse og mellomliggende formene er fortsatt biologisk gjenkjennelige selv om de ikke lenger regnes som separate arter.

Gråsisik hekker i boreale og subarktiske områder med bjørk, vier og barskog, fjellbjørkeskog, tundrakratt og andre åpne nordlige habitater. I Norge hekker arten vanlig over hele landet. Utenfor hekkesesongen bruker den et langt bredere spekter av skogkanter, kratt, ugrasmarker og hager der det finnes mye frø.

Arten er godt tilpasset streng kulde. I perioder med hardt vintervær kan fuglene grave seg ned i løs snø for å overnatte, slik at det isolerende snødekket beskytter mot langt kaldere lufttemperaturer over bakken.

Små frø dominerer kostholdet, særlig fra bjørk og or, men fuglene bruker også vier, gran, furu, gress og urter. Om sommeren blir edderkopper og insekter viktigere, særlig som næring til ungene. Gråsisik er en svært akrobatisk næringssøker og henger ofte opp ned ytterst på tynne greiner for å nå frø.

Arten har et par utvidbare lommer i spiserøret der frø kan lagres midlertidig. Dermed kan fuglen samle mat raskt på et utsatt næringssted og senere gulpe opp, avskalle og spise frøene på et tryggere eller mer skjermet sted.

Gråsisik har svært uregelmessige, nomadiske bevegelser som styres sterkt av frøtilgangen. Avlinger av bjørke-, or- og bartrefrø varierer mye mellom år og områder, og flokkene flytter seg over store avstander på jakt etter mat.

Utenfor hekkesesongen er gråsisik svært sosial og søker gjerne mat og forflytter seg i aktive flokker som kan telle flere hundre fugler. I år med lite bjørkefrø kan store mengder fugler forlate Norge og trekke særlig øst- eller sørover, mens gode frøår kan holde langt flere fugler i eller nær de nordlige hekkeområdene. Denne bevegeligheten gjør også bestandsutviklingen vanskelig å lese fra lokale tellinger, fordi kraftige endringer mellom år delvis kan skyldes at fuglene har flyttet hvor de hekker eller overvintrer.

Hekkingen begynner sent på våren eller tidlig på sommeren, avhengig av breddegrad og lokale forhold. Parene forsvarer forholdsvis små reirområder. Hunnen velger reirplass og bygger en kompakt kopp av fine kvister, gress, røtter og mose, med et tykt fôr av fjær, pels eller annet mykt materiale. Reiret ligger ofte lavt i bjørk, vier, or eller gran, men i treløse nordlige områder kan beskyttede steder nær bakken og sprekker også brukes.

Et vanlig kull består av fire eller fem egg. Hunnen ruger i omtrent 10–12 dager og mates mye av hannen i denne perioden. Begge foreldrene mater ungene, som normalt forlater reiret etter omtrent 9–16 dager. Under gode forhold kan paret få et nytt kull.

Gråsisik er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et enormt holarktisk utbredelsesområde og en svært stor samlet bestand, men utviklingen varierer mellom regioner.

I Norge ble gråsisik vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den daværende hekkebestanden ble i 2015 anslått til 1,8–3,5 millioner individer. Fra 1996 til 2019 var den langsiktige nedgangen anslått til omkring 7,7 % årlig, mens bestanden var relativt stabil fra 2010 til 2019. Disse tallene gjelder den eldre artsavgrensningen fra før gråsisik, brunsisik og polarsisik ble samlet i én art, og må derfor også ses i lys av artens sterke nomadisme.