Stumpneshorn

Stumpneshorn, eller hvitt neshorn (Ceratotherium simum), er det største neshornet, og ofte ansett som det største landpattedyret etter elefanten. Voksne hanner veier i gjennomsnitt opptil 2.000-2.300 kg og hunner rundt 1.600 kg. Skulderhøyden er på 1,5-1,85 m for hanner, og 1,5-1,6 m for hunner. Begge kjønn har et par horn voksende på fremsiden av hodet. Det fremre hornet er alltid det lengste, i motsetning til hos spissneshorn (Diceros bicornis) der det bakre hornet kan være like langt og noen ganger enda lengre enn det fremre. Hos stumpneshorn når det fremre hornet en gjennomsnittlig lengde på 60 cm, men lengder opp mot 150 cm har blitt registrert. Kun hunnenes horn kan vokse til slike lengder, da hannene bruker hornene til å slåss og for å markere territorier, noe som kontinuerlig sliper ned hornene.

Til tross for at navnet hvitt neshorn ofte brukes, er ikke stumpneshornet hvitt, og navnet kommer fra britenes mistolkning av det nederlandske ordet “wijd”. “Wijd” betyr “bred” og ble brukt av de nederlandske nybyggerne i Sør-Afrika for å beskrive de brede leppene til stumpneshornet. Britene tolket ordet til å bety “hvitt” og navnet på dyret ble til. Navnet stumpneshorn, som brukes oftest på norsk, er mer beskrivende og korrekt.

Stumpneshornet er en gresseter og den brede munnen og leppene er perfekte redskap for å spise gress. Arten foretrekker åpne gressletter og savanner, helst med vann i nærheten, selv om den kan gå uten å drikke i opptil 4-5 dager. Som alle arter av nesehorn, velter stumpneshornet seg ofte i gjørme for å kjøle seg ned på varme dager og for å få av parasitter. Mesteparten av tiden blir brukt til å spise, men i løpet av de varmeste timene midt på dagen vil stumpneshorn ofte finne seg et sted i skyggen for å legge seg ned og hvile.

Hunner blir kjønnsmodne når de er 6-7 år gamle, mens hanner blir kjønnsmodne når de er rundt 10-12 år. Når en hann har funnet en hunn i brunst vil de holde sammen i 5-20 dager, og vil pare flere ganger om dagen. Drektighetstiden for hunner er 16-18 måneder. Kalven kan die i over 12 måneder, og vil holde seg til sin svært beskyttende mor helt til hun er klar til å føde igjen etter 2-3 år, hvorpå moren vil jage vekk kalven. Her er en video av en hunn med en ung kalv:

Stumpneshornet er delt inn i to underarter; nordlig stumpneshorn (C. simum cottoni) og sørlig stumpneshorn (C. s. simum). Den sørlige underarten er den mest vanlige og tallrike, mens den nordlige underarten er på randen av utryddelse med kun to hunner igjen i fangenskap. Planer om å redde det nordlige stumpneshornet ved hjelp av kloning er iverksatt og den sørlige underarten vil blir brukt som surrogat.

Det sørlige stumpneshornets fremgang har vært en suksesshistorie. Denne underarten var antatt utryddet på begynnelsen av det 20. århundre før en populasjon på færre enn 100 individer ble oppdaget. Området der disse siste individene ble funnet, på østkysten av Sør-Afrika, ble deretter omgjort til et vernet område, og var det første vernede naturreservatet i Afrika. Dette området er en del av iMfolozi-seksjonen i det berømte naturreservatet Hluhluwe-iMfolozi Park. Her gjorde de en fantastisk tilbakekomst, og alle sørlige stumpneshorn som i dag kan observeres ville i Afrika kommer fra denne populasjonen. Det er nå over 15.000 individer, antallet øker og stumpneshornet er oppført som nær truet på IUCNs rødliste.