Brunskvett

Brunskvett (Oenanthe fusca) er en varmbrun sangfugl som er endemisk for det indiske subkontinentet. Den er omtrent 17 cm lang og veier rundt 12 g. Arten har hovedtyngden av utbredelsen i det nordlige og sentrale India, med en mer begrenset forekomst i Pakistan og funn fra Nepal.

Fjærdrakten er nesten ensfarget rødbrun, med noe mørkere vinger og stjert, og hanner og hunner ser like ut. Den kan ligne hunnfuglen hos hinduskvett (Copsychus fulicatus), men brunskvetten er større, har kraftigere nebb og kortere stjert og mangler hinduskvettens kastanjebrune undergump. I eldre litteratur brukes ofte navnet Cercomela fusca; moderne artslister plasserer arten sammen med steinskvettene i slekten Oenanthe.

Brunskvett er sterkt knyttet til steinete og bebygde miljøer. Den finnes ved klipper, steinutspring, steinbrudd, veiskjæringer, ruiner, murer, templer, gamle bygninger og bosetninger, fra tørre lavlandsområder og opp i Himalayas fotområder.

Menneskeskapte byggverk kan tilby mange av de samme hyllene, sprekkene og utkikkspostene som naturlige klippevegger. Arten bruker derfor gjerne byer og landsbyer så lenge det finnes åpne områder for næringssøk og egnede reirplasser i nærheten.

Kostholdet består hovedsakelig av insekter og andre små virvelløse dyr. Fuglen speider fra en lav utkikkspost og flyr ned på bakken for å plukke opp bytte, eller gjør korte utfall for å fange insekter i bevegelse.

Brunskvett kan også utnytte kunstig belysning. En studie publisert i 2009, basert på feltobservasjoner i Bikaner i Rajasthan, dokumenterte fugler som jaktet på insekter ved natriumlamper under monsunen. Den observerte fangstraten var omkring 13 byttedyr i timen om natten mot 2,5 på dagtid. For en ellers hovedsakelig dagaktiv fugl er dette et slående eksempel på fleksibelt næringssøk.

Fuglene ses vanligvis alene eller i par, ofte oppreist på en stein, et tak, en mur eller et annet åpent utkikkspunkt før de flyr ned på bakken etter bytte. Å løfte og spre stjerten langsomt, sammen med gjentatte hodebevegelser, er karakteristisk når fuglen er på vakt eller vurderer omgivelsene.

En studie publisert i 2008 beskrev åtte ulike lydtyper, brukt i sammenhenger som spenner fra territorialt forsvar og alarm til tigging, kontakt og inn- og utflyging ved hvileplassen. Sangen er variert og kan inneholde etterligninger av andre fuglearter, noe som gir en overraskende rik lydside til en ellers lite iøynefallende fugl. De fleste bestandene er standfugler, men korte lokale forflytninger kan forekomme.

Hekkingen foregår hovedsakelig fra våren og gjennom sommeren, og par kan få mer enn ett kull. Det koppformede reiret bygges av gress, røtter, hår og andre fibre og støttes ofte av små steiner eller biter av leire. Naturlige fjellsprekker brukes, men reiret plasseres også ofte på hyller og i åpninger i murer, vinduer og bygninger som er i bruk.

Kullet består vanligvis av tre eller fire blekblå egg, ofte med rustfargede flekker mot den brede enden. En treårig studie fra Haridwar, publisert i 2010, fant bare kull på tre og fire egg, med tre egg som det vanligste. En studie fra Udhampur publisert i 2020 registrerte 12–14 dagers rugetid, der hunnen ruget, og utflyging etter 16–17 dager. Begge foreldrene mater og forsvarer vanligvis ungene. En hekkeobservasjon fra Nimbahera i Rajasthan, publisert i 2023, fant at hele perioden fra reirbygging til utflyging var omtrent fem–seks uker.

Brunskvett er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt utbredt i store deler av sitt indiske utbredelsesområde og bruker gjerne menneskeskapte strukturer i tillegg til naturlige steinmiljøer.

State of India's Birds sin oppdatering fra 2025 anslår en nåværende nasjonal økning på omtrent 3,2 % per år. Langtidsestimatet er også positivt, på omtrent 22 %, men usikkerheten er for stor til å vise en klar langsiktig økning, slik at langtidsutviklingen klassifiseres som stabil. Restaurering av gamle bygninger og endrede byggemetoder kan fjerne reirsprekker lokalt, men dette ser foreløpig ikke ut til å true arten gjennom hele utbredelsesområdet.