Barasingha

Barasingha (Rucervus duvaucelii), også kjent som myrhjort, hører hjemme på det indiske subkontinentet, der den hovedsakelig finnes i India og Nepal. Den har et langt og slankt ansikt og store gevir med typisk ti til fjorten takker (navnet «barasingha» betyr «tolvtakket»). Hannene er større enn hunnene, med en skulderhøyde på omtrent 110-120 cm og en vekt mellom 170-280 kg. Hunnene veier mellom 130-145 kg. Pelsen er normalt gulbrun med en svak rødlig nyanse, noe som skiller den fra den større, mørkere og brungrå sambarhjorten (Rusa unicolor). Sambarhjorten har også færre takker på gevirene sine.

Barasinghaen lever hovedsakelig på gressletter, elvesletter og i sumpområder, men noen populasjoner holder også til i åpne skogsområder. De er primært gressetere, men spiser også blader og akvatiske planter. I tørketiden kan de vandre inn i skoger på jakt etter mat, men de holder seg for det meste i åpne områder hvor de finner rikelig med gress. De spiser for det meste i dagslys, gjerne tidlig om morgenen og sent på ettermiddagen, mens de hviler i skyggen når dagen er på det varmeste.

Barasinghaer er sosiale dyr, som vanligvis danner flokker på 10-20 individer, selv om større grupper kan sees i områder med mye mat og plass. Hannene er gjerne ensomme utenom paringssesongen. De kommuniserer gjennom en rekke vokaliseringer, kroppspositurer og duftmarkeringer. Arten er kjent for sin årvåkenhet og forsiktige natur, og stoler ofte på sin skarpe hørsel og lukt for å oppdage rovdyr. Barasinghaer er utmerkede svømmere og søker ofte til vann for å unnslippe rovdyr eller for å kjøle seg ned i varmt vær.

Parringssesongen for barasingha foregår i perioden september til april, med en topp om vinteren. Hannene begynner å konkurrere seg imellom under brunsten og vil vokalisere og vise frem gevirene for å tiltrekke seg hunner og etablere dominans. Dominante hanner vil kunne danne haremer med opptil 30 hunndyr. Etter en drektighetsperiode på omtrent 240-250 dager, føder hunnene en enkelt kalv, vanligvis i tett vegetasjon for å beskytte den mot rovdyr. Kalven forblir skjult de første ukene av livet, og moren vender periodisk tilbake for å amme den. Barasinghaer kan leve opptil 20 år i naturen under optimale forhold.

Det er tre anerkjente underarter av barasingha:

Vestlig barasingha (R. d. duvaucelii): Finnes på gresslettene og sumpområdene i Nord- og Sentral-India, særlig i delstaten Uttar Pradesh, samt Nepal. Denne underarten er den mest tallrike med anslagsvis 3,500-4,200 individer. Den har hover tilpasset våtmarkshabitater.

Sørlig barasingha (R. d. branderi): Finnes i Sentral-India, hovedsakelig i Kanha nasjonalpark i Madhya Pradesh. Den finnes i åpne salskoger og er tilpasset tørrere habitater. I 2016 ble det anslått at det var 750 individer igjen. Denne underarten har også blitt reintrodusert til Satpura nasjonalpark litt vest for Kanha.

Østlig barasingha (R. d. ranjitsinhi): Finnes i Kaziranga og Manas nasjonalparker i Assam, Nordøst-India. Denne underarten er kritisk truet, med mindre enn 1000 individer igjen i naturen.

Barasingha er for tiden oppført som sårbar på IUCNs rødliste. De største truslene mot artens overlevelse inkluderer tap av habitat på grunn av landbruksutvidelse, menneskelig inntrenging i leveområder og krypskyting. Bevaringsarbeid har blitt iverksatt i ulike nasjonalparker og naturreservater, med fokus på habitatrestaurering, tiltak mot krypskyting og avlsprogrammer. Disse initiativene har vist positive resultater, spesielt i områder som nasjonalparkene Kanha og Kaziranga.