Karakal

Karakal (Caracal caracal) er et mellomstort kattedyr som finnes over store deler av Afrika og videre gjennom Midtøsten og Sentral-Asia til nordvestlige India. Den kalles noen ganger ørkengaupe, men er ikke en ekte gaupe. Genetiske undersøkelser plasserer den i karakallinjen sammen med afrikagullkatt (Caracal aurata) og serval (Leptailurus serval). Navnet kommer fra det tyrkiske karakulak, som betyr «svart øre».

De lange beina, den korte halen og de høye, svarte ørene med tydelige hårdusker gir arten en karakteristisk silhuett. Pelsen er vanligvis ensfarget gulbrun, sandfarget eller teglrød med lys underside og svake ansiktsmarkeringer; melanistiske individer forekommer sjelden. Voksne dyr har en kroppslengde på omtrent 80–100 cm, en hale på 20–34 cm og veier vanligvis 6–18 kg. Hannene er større enn hunnene.

Karakalen lever i halvørken, steppe, savanne, kratt, tørr skog, åpen skog og steinete fjellområder. Den foretrekker forholdsvis åpne landskap med nok vegetasjon, steiner eller ujevnt terreng til å gi skjul under jakt og hvile.

Arten er godt tilpasset tørre forhold og kan hente mye av væskebehovet fra byttedyrene, selv om den drikker når vann er tilgjengelig. Karakaler kan også klare seg i enkelte jordbruks- og beitelandskap og i områder rundt store byer dersom det fortsatt finnes nok skjul og byttedyr. De unngår vanligvis ekte sandørken og tett tropisk regnskog.

Karakalen er et fleksibelt rovdyr, og kostholdet endrer seg mye med hvilke byttedyr som finnes lokalt. Harer, gnagere, klippegrevlinger, fugler og små antiloper er viktige byttedyr, mens reptiler, virvelløse dyr, fisk, åtsel og av og til andre små rovpattedyr også tas.

De fleste byttedyr veier under omtrent 5 kg, men karakalen er kraftig nok til å drepe dyr som er to til tre ganger tyngre enn den selv. Kostholdet varierer sterkt mellom regioner og økosystemer og følger hvilke byttedyr som finnes i landskapet og hvilke muligheter det enkelte dyret møter.

Jakten foregår hovedsakelig på bakken. Katten sniker seg tett innpå før den setter inn et kort og raskt angrep og bruker vegetasjon og ujevnt terreng til å redusere avstanden til byttet før sluttspurten.

De kraftige bakbeina gjør at karakalen kan hoppe mer enn to meter opp i lufta og gripe fugler idet de letter. Større byttedyr som ikke spises opp kan skjules under vegetasjon eller, sjeldnere, lagres i et tre til senere.

Karakalen lever alene utenom paringstiden og perioden der hunnen oppfostrer ungene. Aktiviteten er vanligvis størst om natten og rundt daggry og skumring, men mønsteret er fleksibelt. I kjølige forhold og verneområder kan karakaler være aktive på dagtid, mens dyr som utsettes for mer menneskelig forstyrrelse ofte flytter mer av aktiviteten til etter mørkets frembrudd.

Urin, avføring og andre luktmarkeringer er viktige for kommunikasjon mellom dyr som sjelden møtes direkte.

Karakalens arealbruk varierer enormt med byttetetthet, hvor mye mat landskapet kan produsere og kjønn. Hannene bruker vanligvis langt større områder enn hunnene, og leveområdet til én hann kan overlappe med flere hunner. Sporingsstudier viser hvor stor variasjonen kan være: I Western Cape har hannområder vært omkring 26–65 km² og hunnområder rundt 7 km², mens hunner med unger i enkelte tilfeller har redusert leveområdet til omtrent 3 km².

I svært tørre landskap har studier registrert dramatisk større arealbruk. En hann i Saudi-Arabia brukte over 1 100 km² om vinteren, mens årlige leveområder i Israel i gjennomsnitt var omkring 220 km² for hanner og 57 km² for hunner. Karakalen tilpasser dermed forflytningene kraftig etter hvordan byttedyrene og de mest produktive delene av landskapet er fordelt.

Paring kan skje gjennom hele året. Hunner kan pare seg med flere hanner i løpet av den korte brunstperioden, og etter en drektighet på omtrent 78–80 dager føder hunnen i tett vegetasjon, en fjellsprekk, en hul trestamme eller en forlatt dyrehule. Kullet består av én til seks unger, men to eller tre er vanligere.

Ungene fødes blinde og åpner vanligvis øynene etter omtrent 6–10 dager. Hunnen oppfostrer kullet alene. Ungene begynner å spise kjøtt rundt én måneds alder, følger etter hvert moren mens jaktferdighetene utvikles og blir selvstendige når de er omtrent ni til ti måneder gamle. Unge hunner kan bli værende nær morens leveområde lenger enn unge hanner.

En studie fra Kapphalvøya i Sør-Afrika publisert i 2024 fulgte fire hunner og fant at de brukte hovedskjulene for ungene i omtrent seks uker. Seks av sju dokumenterte skjul lå i tett fynbos og ett mellom steinblokker, alle med tett dekke ovenfra. Mens ungene var små, brukte hunnene bare omkring en tredel av området de vanligvis beveget seg over.

Mennesker har hatt svært ulike forhold til karakalen. I India og Iran ble arten historisk temmet og brukt til jakt på fugler og annet småvilt, der den imponerende hoppevnen ble utnyttet. I dag er konflikt med husdyreiere viktigere mange steder fordi karakaler kan ta sau, geit og fjørfe når disse er lett tilgjengelige. Gjengjeldelsesjakt, fangst og forgiftning er fortsatt viktige dødsårsaker i flere regioner.

Sporingsstudier på Kapphalvøya har vist at karakaler som lever tett på en storby endrer både habitatbruk og døgnaktivitet i møte med urbanisering, samtidig som hoveddelen av dietten fortsatt består av ville byttedyr. En studie publisert i 2025 brukte isotopanalyser langs individuelle værhår og avdekket store forskjeller i kosthold mellom dyr, noe som viser at enkelte karakaler i bylandskapet spesialiserer seg på andre matkilder enn andre.

Karakal er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, men den globale kategorien skjuler store regionale forskjeller. Arten er fortsatt vanlig og forholdsvis stabil i deler av det sørlige og østlige Afrika, mens bestandene er små, oppsplittede eller i tilbakegang gjennom mye av Nord-Afrika, Midtøsten og Asia.

Tap og oppsplitting av habitat, færre naturlige byttedyr, trafikk, forfølgelse etter husdyrtap, forgiftning og handel med ville dyr er viktige påvirkninger i ulike deler av utbredelsen. Afrikanske bestander står på CITES-vedlegg II, mens asiatiske bestander står på vedlegg I.