Karakal

Karakal (Caracal caracal), kjent for sine karakteristiske duskete ører, er en mellomstor villkatt som hører hjemme i Afrika, Midtøsten, Sentral-Asia og India. Den er også kjent som ørkengaupe eller persisk gaupe. Navnet ‘karakal’ kommer fra det tyrkiske ordet ‘karakulak’, som betyr ‘svart øre’. Pelsen varierer fra gyldenbrun til sandfarget, noe som gir utmerket kamuflasje i dens naturlige habitat. Undersiden og innsiden av beina er vanligvis lysere. Voksne karakaler veier mellom 12-18 kg, med en kroppslengde på omtrent 60-90 cm og en halelengde på 20-30 cm. Hannene er vanligvis større og mer muskuløse enn hunnene. Karakalen viser miljøtilpasninger ved å ha noe variasjon i størrelse og pelsens tykkelse ut fra hvor de hører hjemme. For eksempel har karakaler fra kaldere regioner tettere pels sammenlignet med de fra tørre områder.

Karakaler er fleksible kattedyr og trives i et stort mangfold av habitater. De finnes primært i tørrere savanne- og skogområder, men kan tilpasse seg en rekke miljøforhold, fra halvørkenområder til fjellområder med sesongmessig snøfall. Disse kattene har en bemerkelsesverdig evne til å klare seg uten vann over lange perioder, og får i seg fuktighet fra byttet sitt. Til tross for å være tilpasset tørre miljøer, finnes de ikke vanligvis i ekte ørkener. Deres tilpasningsevne strekker seg også til landskap berørt av mennesker, hvor de av og til kan bli observert i landbruksområder eller i nærheten av menneskelige bosetninger, på jakt etter mat.

Karakaler er dyktige jegere, kjent for sin smidighet og evne til å hoppe høyt i luften for å fange fugler i flukt. De er primært nattaktive, og bruker sitt utmerkede syn og hørsel når de jakter. Dietten deres består hovedsakelig av små pattedyr som harer, gnagere, små antiloper, og av og til reptiler og insekter. Karakaler kan ta ned byttedyr på opptil tre ganger deres egen størrelse, noe som gjør dem til formidable rovdyr i sitt økosystem. De er kjent for å lagre større byttedyr for å spise senere, og gjemmer dem gjerne i busker eller under vegetasjon.

Selv om de kan leve i par, er karakaler som oftest ensomme dyr som kun kommer sammen når de parer seg. Når en hunn er i brunst, vil hun markere med lukt og lage høye lyder for å tiltrekke seg en hann. Det er ingen spesifikk parringssesong og de kan pare seg gjennom hele året. Hunnen føder et kull på 1-6 kattunger etter en drektighetsperiode på omtrent 2-3 måneder. Hun finner ofte et avsidesliggende, trygt sted for å føde, som i tett vegetasjon eller steinsprekker. Kattungene blir født blinde og er sterkt avhengige av moren de første ukene. Karakalmoren er sterkt beskyttende overfor sine unge, og flytter dem regelmessig til nye skjulesteder for å unngå å bli oppdaget av rovdyr. Ettersom kattungene vokser, blir de lært jaktferdigheter, og ved ti måneder begynner de å skille seg fra moren for å etablere sine egne territorier. De unge karakalene blir modne etter rundt 12 måneder for hunner og 14 måneder for hanner.

Karakalen står overfor trusler fra habitatødeleggelse og jakt. I noen regioner blir de jaktet for sin pels eller oppfattet som en trussel mot husdyr. Bevaringstiltak fokuserer på habitatbeskyttelse og reduksjon av konflikter mellom mennesker og ville dyr. Siden karakalen er et svært hemmelighetsfullt og sjeldent sett dyr, er dens nåværende populasjonsstørrelse ukjent. På grunn av dens omfattende utbredelsesområde og evne til å tilpasse seg mange forskjellige miljøer, selv nær menneskelige bosetninger, er den oppført som livskraftig på IUCNs rødliste.