Leopard

Leoparden (Panthera pardus) er den mest vellykkede og utbredte av alle store katter. Den er svært allsidig, en opportunist og en mester i kamuflasje. Pelsen varierer fra lys gul til gulbrun og er dekket med små sorte rosetter og flekker. Noen leoparder er helt svarte og blir ofte referert til som svarte pantere. Denne fargevariasjonen kalles melanisme og oppstår på grunn av en mutasjon i genene. Svarte leoparder er sjeldne, men er oftest funnet i høyereliggende strøk (i Øst-Afrika) og i tette regnskoger (i Asia). Leoparden finnes i flere ulike habitater i store deler av Afrika, deler av Midtøsten og gjennom Asia helt til Russlands fjerne Østen.  En hann er ofte rundt 50 % større enn en hunn. Hannen hos de største underartene kan nå en vekt på over 90 kg og en skulderhøyde på 80 cm.

Leoparder er sky, lever alene og tilbringer mesteparten av tiden aktiv om natten. De er ekstremt unnvikende og hemmelighetsfulle, noe som gjør dem svært vanskelige å finne og forske på og et glimt av et individ er ofte ren flaks. Dette, kombinert med leopardens opportunistiske matvaner, har gjort arten svært tilpasningsdyktig, samt gjort det mulig for den å bosette seg i nesten alle habitater. Leoparder virker kun å unngå sanne ørkenområder, som Saharaørkenen, og høyder over tregrensen. Leoparder kan også klare seg fint i nærheten av mennesker. Enkelte populasjoner har til og med blitt urbane, som for eksempel i byene Mumbai og Bangalore i India.

I løpet av dagen holder leoparder seg ofte skjult i tett vegetasjon eller så slapper de av på solide grener i trær, fortrinnsvis i skyggen. I områder hvor de ikke føler seg tilstrekkelig trygge, som områder uten vern og områder hvor de har et negativt forhold til mennesker, blir de sjeldent sett i trær, da grener vil gjøre dem altfor eksponert. I slike områder gjemmer de seg gjerne hele dagen og mennesker som bor i nærheten vet sjeldent at de er der. I store, eldre og mer avsidesliggende vernede områder, som for eksempel Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika, vil truslene gjerne kun være løver og hyener og høye grener vil gi dem tilstrekkelig beskyttelse. Dette er en av grunnene til at leoparder ofte er lettere å få øye på noen steder, men kan være svært vanskelige å få øye på andre steder.

Leoparder er ekstremt sterke og kan bære byttedyr på størrelse med giraffkalver opp trær. Leoparder er ikke kresne i kosten og har vært kjent for å spise alt fra insekter til voksne elandantiloper, verdens største antilope. De er også kjent for å kunne spise på råtnende kadaver. Leoparder skjuler ofte sine byttedyr i trær eller i tykk vegetasjon for å unngå at andre rovdyr, som hyener og løver, stjeler dem.

Leoparder er svært intelligente katter, noe som kommer til syne når man observerer deres jaktstrategier. Når de jakter i dagslys, vanligvis tidlig om morgenen eller sent på kvelden, jakter de nesten utelukkende ved hjelp av bakholdsangrep og vil kun gjøre en kort sprint om det er nødvendig. Med hastigheter på rundt 58 km/t er leoparden tregere enn de fleste av byttene sine, i motsetning til den svært raske geparden, og må derfor satse på en mer snikende tilnærming. I dagslys vil en leopard normalt gjøre et bakholdsangrep fra tykk vegetasjon, fra et skyggefullt skjulested eller fra grener i trærne. Den vil også snike seg inn på byttedyr, men vil være nødt til å komme svært nær for å lykkes.

Om natten endrer jaktstrategien seg og leoparden bruker mørket til sin fordel. Forskjellige strategier vil bli brukt avhengig av situasjon. Når den jakter en større gruppe antiloper har det blitt observert at leoparden noen ganger forvirrer byttedyrene ved å trampe foten hardt i bakken for å skape panikk. Den vil da fange den antilopen som kommer for nær i hysteriet som følger. Når den jakter enslige antiloper, vil den noen ganger bruke terrenget til sin fordel. En leopard ble en gang observert mens den jaktet en stor rørbukk, et byttedyr som normalt er for raskt for leoparden. Leoparden hadde på forhånd beregnet hvilken retning rørbukken ville løpe ut fra terrenget. Når den deretter satte i gang jakten og lot byttet løpe, så kom leoparden seg raskere til et punkt foran rørbukken hvor den mest sannsynlig ville passere, for så å fange den der.

Her er en hannleopard fra Thanda Private Game Reserve i Sør-Afrika. Legg merke til hvordan han prøver å fange en nattravn helt på slutten av videoen. Typisk oppførsel for en opportunistisk jeger.

En hunnleopard vil få 1-4 unger etter en drektighetstid på 90-105 dager. Unger kan bli født til alle tider på året, men fødselsraten topper seg ofte i regntiden. Som med andre store katter vil en hannleopard begå barnedrap hvis han kommer over unger avlet av en annen hann. Dette må han gjøre for at hunnen på ny skal bli tilgjengelig for paring. Når en hann- og hunnleopard kommer sammen, vil de pare nesten hvert 15. minutt over en periode på ca. 5 dager.

I videoen nedenfor var jeg så heldig å få følge et par leoparder mens de paret. Her er noe å legge merke til: Sjekk ut størrelsesforskjellen på hann- og hunnleoparden. Se hvordan hannen til tider lager en grimase der han åpner munnen og rynker på nesen. Han bruker her det vomeronasale organet plassert i ganen for å ta inn feromoner fra hunnen. Han vil da få beskjed om hun er klar til å pare seg. Legg også merke til hvor rask selve handlingen er. Det er over i løpet av et par sekunder (Jeg fikk knapt kameraet mitt på igjen i tide).

På grunn av leopardens hemmelighetsfulle natur og dens evne til å eksistere ubemerket i flere forskjellige habitater, til og med i nærheten av mennesker, så er det svært vanskelig å anslå hvor mange leoparder som er igjen i naturen. Tall fra 250.000 til 700.000 individer er sitert i forskjellige artikler og faktasider, men ingen vet helt sikkert. Leoparden er en truet art, og de fleste undersøkelser viser at den er i nedgang i store deler av sitt utbredelsesområde. Den er listet som sårbar på IUCNs rødliste.

Det er ni underarter av leopard, selv om et par av disse anses av flere å være samme underart. Alle ni er vurdert individuelt av IUCN:

Afrikansk leopard (P. p. pardus) er den mest tallrike underarten, med en populasjon som strekker seg fra Egypt i nord til sørspissen av kontinentet i Sør-Afrika. Det totale antallet individer er ukjent og vanskelig å anslå. Den har sett en sterk nedgang i antall individer, spesielt utenfor vernede områder, og den er vurdert til sårbar.

Indisk leopard (P. p. fusca) er den nest mest tallrike underarten, og det er anslått å være 12.000-14.000 individer av denne. Den holder til på det Indiske subkontinent. Etter flere større undersøkelser ser det ut til antallet har økt i noen områder. Populasjonen som helhet antas allikevel å være i nedgang og den har fått status som sårbar.

Lankesisk leopard (P. p. kotiya) er en underart som kun eksisterer på Sri Lanka. Dette er en av de største underartene, og er nesten like stor som den anatoliske underarten. Siden den kun eksisterer på Sri Lanka, en øy, så er størrelsen på populasjonen begrenset og man antar at den utgjør 750-900 individer. I noen verneområder, med mange byttedyr og ingen direkte konkurrenter, så finner man en svært stor tetthet av leoparder (høyeste tetthet av noen leopardpopulasjon), og de er her relativt lette å få øye på. Underarten har status som sårbar.

Anatolsk leopard (P. p. tulliana) er den største av underartene. Den hører hjemme i det sørvestlige Asia, med en utbredelse fra østlige Tyrkia og Kaukasus i vest, til Afghanistan og muligens Pakistan i øst, med Iran som landet med flest individer. Underarten forekommer sparsommelig gjennom det meste av sitt utbredelsesområde, og man tror det eksisterer et sted mellom 800 og 1.000 ville individer. Den er listet som sterkt truet av IUCN.

Javaleopard (P. p. melas) er en underart man kun finner på øya Java i Indonesia. Denne underarten eksisterer kun i små, fragmenterte populasjoner rundt omkring på øya. Det er rundt 300 voksne individer igjen og underarten har status som sterkt truet.

Nordkinesisk leopard (P. p. japonensis) er en underart som er endemisk til Kina. Den blir i dag regnet av mange som synonym med amurleoparden (P. p. orientalis), men er vurdert som separat underart eller populasjon på IUCNs rødliste. Denne leoparden har sett en markant nedgang i antall, og eksisterer nå kun i små og svært fragmenterte populasjoner. Arbeid med å bevare disse leopardene har vist en positiv trend i utviklingen av antall individer, men med trolig færre enn 500 voksne individer så er den vurdert til sterkt truet.

Indokinesisk leopard (P. p. delacouri) var en gang en meget tallrik underart med utbredelse over det meste av Sørøst-Asia. Man trodde at underarten holdt stand i de fleste landene i denne regionen, før flere store undersøkelser viste at den var nærmest helt forsvunnet fra store deler av sitt historiske utbredelsesområde. Den er trolig utdødd i Laos, Vietnam og Singapore, og individene som er igjen overlever i små fragmenterte populasjoner spredd rundt i resten av regionen. Færre enn 800 individer eksisterer i dag og den har status som kritisk truet.

Arabisk leopard (P. p. nimr) er den minste underarten av leopard, med en vekt som sjeldent overgår 30 kg. Den eksiterer kun på den arabiske halvøy. I dag er den begrenset til sterkt fragmenterte populasjoner i Oman, Jemen og Saudi-Arabia. Oman har trolig de fleste individer. Det er fortsatt mulig at individer eksisterer i Israel, men uten noen sikre observasjoner på flere år så er dette noe tvilsomt. Det er kanskje færre enn 200 individer igjen i naturen og den er listet som kritisk truet.

Amurleopard (P. p. orientalis) er en underart man finner i det fjerne Østen i Asia, med populasjoner helt øst i Russland, øst i Kina og trolig også i Nord-Korea. Med en tykk vinterpels så er denne underarten godt tilpasset et kaldere klima enn de fleste andre underartene. Den er av flere nå ansett som synonym med den nordkinesiske underarten, men er vurdert som separat underart av IUCN. Amurleoparden var på randen av utryddelse, med færre enn 30 individer igjen. Bevaringstiltak har nå gjort at antall individer har økt og gått forbi 100. Den er fortsatt vurdert til å være kritisk truet. Slått sammen med den nordkinesiske underarten så vil nok statusen forandres opp til sterkt truet.

Leoparden er forfulgt av mennesker over store deler av sitt utbredelsesområde. Den har en tendens til å komme tett på menneskelige bosetninger, noe som ofte fører til konflikter. Leoparder dreper ofte husdyr, og i noen tilfeller også mennesker dersom den er truet eller skadet. Normalt vil en leopard flykte så fort den merker et nærvær av mennesker, men hvis den ikke har en rømningsvei og føler seg presset oppi et hjørne vil den kunne angripe, og ofte ganske så brutalt. Lokale mennesker vil ofte oppsøke og drepe leoparder ut av frykt eller hevn, bønder skyter dem for å beskytte sine husdyr og krypskyttere dreper dem for pelsen.

Andre tusler mot leoparden er tap av leveområder, avskoging, fragmentering av habitater og nedgang i antall byttedyr. Dette er faktorer som er knyttet til menneskelig utvikling, økt landbruk, buskap som utkonkurrerer byttedyr, samt ulovlig jakt og overbeskatning av klovdyr og primater som er viktige byttedyr for leoparden. I enkelte områder har en kombinasjon av flere trusler forårsaket at hele leopardbestander har falt sammen, eller forsvunnet helt, uten at noen fikk det med seg før det var for sent, da leoparder er svært vanskelige å spore, overvåke og forske på.